Et blått mirakel

En tilfeldig hendelse, 3000 forsøk og 15 års arbeid: Blåfargeplanten Vaid er gjenoppdaget som en allsidig nytteplante etter mange år i glemmeboken.

Av Peter K. Franke, Hamburger Abendblatt 1997.

Den blå "mirakelurten" opplever nå en renessanse: En malermester fra Thüringen har oppdaget, videreutviklet og kultivert en plante som hadde stor økonomisk betydning for noen århundrer siden. En plante som store deler av Thüringen kan takke sin rikdom i middelalderen for: Vaid, eller isatis tinctoria som er den botaniske betegnelsen.

Den urgamle kulturplaten var i lang tid den eneste leverandøren av det blå indigofargestoffet som var ettertraktet i hele Europa. Det ble kjøpt for dyre penger og veid opp mot gull. Dette endret seg da den oversjøisk handelen satte i gang. Et billigere indigo kom til landet fra India. Vaid var ikke konkurransedyktig lenger, og forsvant dermed i glemselen.

Nå går den grønne planten med de gule blomstene en ny karriere i møte, og det hele begynte egentlig helt tilfeldig: På et kommunevåpen oppdaget malermester Wolfgang Feige en dame som satt en plate i jorden. Det var Vaid, kunne Feige gjennom årelang erfaring konstatere. Etter mye strev fant han (assistert av en biologilærer på et hjemstavnsmuseum) til sin store glede noen små frø fra den en gang så berømte planten. Frøene sådde han i hagen sin. Han ville selv prøve ut det historien hadde lært ham. Han pløyde fagbøker, samlet en mengde informasjon og snuste i medisinsk historie. Dessuten skrev Feige til botaniske hager og universiteter verden over. Resultatet var overraskende: Vaid ble beskrevet som en av de mest mangfoldige nytteplanter hver gang, og fremfor alt ble ekstrakten som kunne vinnes ut av planten fremhevet på grunn av dens lindring og leging av diverse sykdommer. Likevel ble det ikke gjort bruk av disse erkjennelsene. Dette ga Wolfgang Feige en ide som deretter brakte ham inn i et hemmelig laboratorium, der han eksperimenterte daglig ved å smuldret opp de grønne bladene. Han formet runde klumper av mosen, lot dem gjære, tørket dem, og lette etter anvendelsesmuligheter. På denne måten hjalp tilfeldighetene ham. "Det var sikkert mer enn tre tusen forsøk", erindrer Feiges sønn, Albrecht, som i mellomtiden er blitt smittet av farens besettelse.

Feige har beskjeftiget seg med planten i over femten år og har overraskende nok funnet ut at røtter, blader, blomster, frø, alle Vaids bestanddeler er fulle av virksomme næringsstoffer som lar seg plante ut i de forskjelligste jordbruksområder. "Med de virksomme næringsstoffene fra Vaid kan man bekjempe bakterier og sopp, få et botemiddel for allergier og hudsykdommer, ved siden av å framstille ytterst holdbare og lysekte farger", forteller den 65 år gamle Vaidforskeren. Men mulighetene til denne mirakelplanten stopper ikke her: "Vaid er alltid god for nye overraskelser".

Wolfgang Feige ante dette. Hans foreløpig patenterte Vaidbeis og impregnering forhindret nå mugg og råte på mer enn sytti gamle bindingsverksbygninger, og reddet de delvis verneverdige bygningene. Den eksperimentglade malermesteren restaurerte bygningene med Vaidoppløsninger helt alene, noe som har vakt stor beundring blant fagfolk.

Både fagagenturet Sentvoksende råstoff, som er tett forbundet med Forbundsministeriet for ernæring, landbruk og skog, og Bevaringen av minnesmerker i Berlin bekrefter i en erklæring: "Det kan bevises at denne miljøvennlige substansen som fremstilles av blåfargeplanten virkelig beskytter treverk fra muggangrep". På samme måte har f eks et firma som produserer uteleketøy for barn i Berlin (Gensly & Schüler) utelukkende brukt Vaidprodukter til impregnering og overmaling av klatrestativ, husker og vippebrett, og kan videre anbefale produktene på det varmeste. Beskyttelsesmidler for treverk må ikke bestandig være giftige og helsefarlige. Naturen leverer et bedre og mer omgjengelig middel.

Naturen leverer et bedre og mer omgjengelig middel

Hittil i år er sytti hektar jord i Thüringen dyrket av malermester Feige. Han fikk i oppdrag å dyrke den gamle kulturplanten av korsblomstfamilien som første året kun skyter blader og først andre året er vokst ut til full størrelse på ca halvannen meter. Først da viser de gule rapsliknende klaseformede blomstene seg. "Vi håper deretter, Feige, i kommende år, å kunne dyrke mer enn to hundre hektar. Jorda ligger brakk, og våre bønder trenger arbeid".

Med beundringsverdig hardnakkethet planlegger foretaket Thüringen Waid Verarbeitsungs GmbH fremtiden, som i mellomtiden beskjeftiger ni mennesker. Slik blir indigofargestoffet fremfor alt ekstrahert. Hvis noen vil farge med det i stor stil, må vi ha en tilstrekkelig mengde parat. Til farmasi- og kosmetikkindustrien kan det også være interessertsant med oljen fra frøene. Ved å gjøre denne planten som har vært glemt i lang tid kjent i utlandet, så tror Feige den kan ha en stor fremtid. Hans årelange engasjement med Vaid og av interesse for sitt Thüriske hjemsted, holder Feige, som regnes som Vaidekspert nummer en i verden, å bygge opp sine tallrike patenter på japanske storkonsern. De smarte japanerne har vist stor interesse for hans utvikling.

Plantens farge

Indigo er den eldste plantefarge. Den ble erstattet av Indanthren (BASF) i 1890. Mens indere og kinsere utvant fargestoff av Indigofera, en tropisk Sommerfuglblomst, var opphavet i Eurasia Vaid, en korsblomst.

Det fargeløse forproduktet Indican ble forvandlet ved hjelp av gjæring i indoxyl. I tillegg ble plantedeler lagt i bøtter og overskylt med urin. I dette fargeløse brygget ble stoffet sunket ned og umiddelbart etter hengt ut i sola. Dette tryllet frem det kongeblå. Kjemisk sett oksyderer luftsurstoff idoxylet til indigo ved hjelp av solenergi.

Fordi fargeråstoffet ble værende i bøtta på arbeidsfrie søndag, ble det først "gjort blått" på mandag.

Oversatt fra tysk av Bente Wiik med velvillig tillatelse fra Christian Heinrich i Hamburger Abendblatt.

Mit gefällig Erlaunbis von Christian Heinrich in Hamburger Abendblatt, hat Bente Wiik den Zeitungsartikel ins Norwegisch übergesetzt.

Hva planten heter på forskjellige språk

© Quilteposten 2008