De gamle, vakre stoffene ...

Tyrkiske tekstiler er unike pga grunn av den særpregede måten de er vevd på, materialene og designet som reflekterer tyrkisk smak. En undersøkelse på emnet kunne identifisere over sekshundre og femti navn som Kadife, Atlas, Gezi, Canfes, Selimiye, Catma, Seraser, Sevayi ets. Stoffet var vanligvis silke med gull og sølvtråder, med rike motiv som blomster (tulipaner, hagenellik, roser, svibler), trær (epletrær, daddelpalmer, sypresser), dyr (påfugl, dådyr), halvmåne, stjernemotiv, frukt (granateple, eple, daddel, artisjokk, ananas) etc. En god referanse på dette området er "The Art of Turkish Weaving" av Nevber Gurusu, Redhouse, Istanbul, 1988, med en lang liste med kildehenvisninger.

De ottomanske områdets geografiske beliggenhet har hele tiden gjort det til en naturlig handelsvei for trafikken mellom øst og vest, og fra de tidligste tider har Bursa forblitt et livlig senter for handel og forretning. Tekstiler fikk en stor betydning ved det ottomanske hoffet, og ble regnet som skattkammerets eiendeler. Kravet fra hoffets medlemmer om luksuriøse stoffer var en medvirkende årsak til økning i produksjon og kvalitet. Det var palasset at all kunsten ble orientert mot og på den måten beholdt under streng kontroll av et eneste maktsentrum. Prinsippet med at alle grupper hendelsmenn skulle adlyde ordre var nedtegnet i Bursa, Edirne og Istanbuls lovbeskyttende handel og marked av 1502. En ganske stor del av disse lovene gjaldt vevere, og særlig silkevevere. Metodene og standardene som gikk på anskaffelse av råvarer, spinning av tråden og farging av stoffet, var klart og tydelig understreket. Antall og vekt av renningstråder, hovedfaktorene som avgjorde stoffets kvalitet, ble også grundig gjort gjeldende i loven. Handelsmenn som ikke rettet seg etter gjeldende lover kunne risikere straff. Videre måtte gull- og silketrådene i tekstilene strekkes ut av arbeidslag under direkte statlig kontroll, og bære et offisielt kontrollstempel. Staten var også ansvarlig for pressingen av stoffet etter at det ble tatt ut av veven. Stoffet ble målt, lengden ble angitt med et stemplet, og så til slutt ble salgstillatelsen gitt. Alt dette ble gjennomført av offisielle personer og under statlig tilsyn. Staten fikk også assistanse av kontrollører i dette arbeidet, av laugene bestående av deres egne medlemmer. Det kan ikke være noen tvil om at disse forskjellige kontrollinstansene hovedsakelig bidro til den utsøkte kvaliteten i det 16. århundres tekstiler.

Tekstilene ble delt i tre kategorier: Bomull, ull og silke. Selv om en stor mengde bomull ble produsert i Anatolia, men det var ikke tilstrekkelig til å dekke etterspørselen, og bomull ble importert fra Østen, spesielt fra India. Det samme gjaldt ullforsyningen. Fine kleder ble fremstilt i Salonica fra det 1400-tallet og fremover, men fordi dette stoffet ble brukt både til sivile klær og militæruniformer, hadde de ikke nok lokalt og måtte importere fra vestlige land som Frankrike, England, Italia, Holland og Ungarn. På den annen side ble mohair produsert på 1500 og 1600-tallet i ankararegionen. Dette var et stoff som var spesielt ettertraktet, og som ikke bare tilfredsstilte den lokale etterspørselen men ble også eksportert i store mengder.

Silke er et kostbart stoff som krever mye arbeid, og råmaterialene er meget vanskelige å skaffe. Det er dokumenterte bevis på at silkeormen ble utviklet i Bursa og omland lenge før ottomanerne kom. Bursa var følgelig et viktig forretningssenter hvor silketråder både ble produsert og vevd i kvanta store nok til å møte etterspørselen både fra markedene hjemme og de utenlandske markedene. Bursa var silkevei-industriens viktigste sted, inklusive Istanbul. Hovedtypene av silkestoffer kan klassifiseres som taft, sateng, fløyel, brokade, kemhas, dibas og serasers. Blant andre typer lettere vevet silke kan canfes (en fin taft) og burumcuk (en slags silkekrepp) lokaliseres.

Tyrkerne var mestere i å veve utrolig vakre silkestoffer i og med fargene, motivene og komposisjonene de anvendte. Favorittfargen var en mørk rød (crimson, karmosinrød), som kaltes guvezi. Denne fargen ble hovedsakelig brukt som bunnfarge og harmonerte perfekt med blåfargede, kremfargede, grønne og sorte tråder som den ble vevd sammen med. Det ble en fantastisk harmoni mellom sterkt kontrasterende farger. Tyrkiske design kan klart skilles fra særlig iranske på grunn av den skarpe konturen og de ornamentalske mønstrene rundt motivene. Naturmotiver som tulipaner, hagenellik, hyasint, roser, granatepler, grankongler, sol, måne, skyer, stjerner er naturalistisk tegnet og er lett gjenkjennelig, og skapte en meget livlig og attraktiv komposisjon. Putetrekk i brokade fra det 1500 og 1600-tallet, og 1700-tallets broderte puter har samme design og vekker interesse og begeistring hos alle som ser dem. Så mange silkevarianter som mulig vises frem på utstillingen i Topkapi Saray. Utstillingen der er utvalgt spesielt fra samlinger med catma, silkefløyel, sateng, fløyel, seraser, serenk, kutnu, canfese og burumcuk.

Catma er et slags fløyelsstoff med en dobbel bunn og et mønster som står litt opp. På 1500-tallet ble bursacatmaen så berømt at den spredte seg langt ut over rikets grenser. Selv om det var et meget kostbart stoff, var det en sterk forespørsel etter det fra utenlandske markeder, og ble en av byens viktigste eksportartikler. Det var også populært på markedet hjemme og inntok en viktig plass som gaveartikkel til utenlandske statsoverhoder og ambassadører. Dette er grunnen til det store antall catmaputetrekk som finnes i europeiske og amerikanske muséer.

Det ottomanske kemhastoffet er kjent hos folk i vesten som en slags brokade og var veldig populært i utenlandet. Det var et silkestoff med dobbelt bunn, ofte med en tilsetning av en metalltråd. I det 16. århundre ble det sendt inn ordre etter dette stoffet til bruk i pavens embetsdrakter og seremonielle drakter og det ble båret av imperiets fremstående personer. Pavedrakter laget av ottomansk brokade finnes i museer og i kirkens skattkamre. Det var mange kemha- og catma veveverksteder både i Istanbul og i Bursa, og de hadde verksteder som spesialiserte seg denne type produksjon. Disse stoffene finnes blant annet i palassets arkiver.

© Quilteposten 2009