En inspirerende kunstner og forbilde for mange quiltere
Etter et radioopptak i DR med Hanne Risgaard sendt 05.01.2004, lett omarbeidet
og oversatt fra dansk.
Solveig begynte
i sin tid med å lage bilder av kvinner som så direkte
på en. Hun har alltid likt det tekstile materialet, det bløte
materialet. Utgangspunktet for hennes karriere som begynte som en hobby,
var hverdagsmaterialet som vi alle kjenner.
Og siden hun ikke var fra et kunstnermiljø, men et landmiljø med
håndarbeid som tradisjon, så er det et naturlig valg av materiale. Det har
aldri vært riktig anerkjent som billedkunst, men det har hun prøvd å
arbeide med i mange år. Det er et deilig materiale og et nært
materialet, sier Solvejg. Man kan forme og sy sammen og dette arbeidet
leder litt annensteds hen. Utgangspunktet hennes var bekledning hvor hun
arbeidet med applikasjon på jakker. Det skjedde også et skifte av
arbeid fra hennes tid med arbeid i barnehage til hennes høyskoletid, og
hun utviklet sitt uttrykk. Men det ble bilder og ikke bekledning. Det var
faktisk noen år da Solvejg var med på å starte en kollektiv butikk i
Åbenrå som stadig vekk heter det samme. Det er mange år siden nå. Der
skulle hun plutselig stå frem, for ellers er håndarbeid noe man gjør
hjemme, og gir til venner og bekjente, det var det hun gjorde i mange år.
Men plutselig å skulle stå i en butikk og sette pris på, og selge til
noen kunder, ja, det gikk nesten altfor godt for Solvejg, så hun måtte
vurdere om hun ville fortsette med sitt høyskolearbeide (hun var
"børneklasseleder" den gangen) eller om hun skulle ansette en syerske osv.
Så var det en dag at hun tok et ryggmotiv hun hadde
applikert litt grove masker på og spente det på en ramme, og så var det
et bilde inni hodet hennes. Fokuseringen ble plutselig ganske annerledes.
Solvejg fikk raskt en reaksjon på de bildene hun lagde. De så litt
grønlandske ut, og hun hadde da også nettopp vært på Grønland. Da hadde hun
blitt litt mer bevisst og hadde funnet en ventil hun kunne lukke
litt opp en gang i mellom. For Solvejg er det viktig å synliggjøre,
derfor er også materialet hennes noe hun har i hendene. Hun er et
kontant menneske, og et arbeidsomt menneske, men hun vil også gjerne arbeide med et
åndsliv, eller det psykiske. Det er en dobbelthet.
Barndom
Solvejg er fra et landsbymiljø og er flasket opp på sømmen
hjemmefra. Hun er en etternøler i søskenflokken, og hun og moren har
hatt et tett samarbeid. Ganske tidlig syntes hun ikke hun fant eller kunne
kjøpe de riktige klærne, så hun var ni, ti år bare da hun begynte å
tegne sine egne klær. Moren hennes vare ganske fleksibel, åpen og
kreativ, så hun har faktisk stått ved morens manuelle symaskin i mange
år og så å si kreert opp i gjennom sin tenåringstid, skapt det ene
flotte stoffstykke etter det andre. Så hun var aldri alene i sin
ungdomstid. Moren satt og sydde om kvelden og neste morgen, når hun
ble eldre og skulle på fest, så hang det på en bestemt krok på
soveværelsesdøren. Designer har Solvejg aldri villet bli, dekoratør
derimot, det ville hun gjerne bli. Det har noe å gjøre med å sette opp.
Noen av foreldrenes venner hadde en sønn som reiste til København, og
det syntes Solvejg lød så spennende. Så hun ville gjerne bli
dekoratør, men det fikk hun ikke lov til. Det var altfor abstrakt for
foreldrene hennes.
Stedet eller gården hvor Solvejg har vokst opp ligger nesten så langt mot
vest i Danmark som man kan komme. Hun sier at det sønderjyske er veldig
viktig for henne, tonen og naturen. Stedet hun ble oppdratt hadde en
atmosfære av det danske og det tyske, og hun er fra en dansk familie.
Foreldrene ble spurt om de ville være forpaktere for gården som ligger i
skjærgården nord for Højer (som ligger ved den tyske øya Sylt). Og det
var spennende, forteller Solvejg, fordi Grev Borgenhus, Jack fra Gramm
slott, vil kjøpe opp en tysk gård og den kunne komme på danske hender.
Og forpakterpengene skulle blant annet gå til reiselegater for unge
sønderjyder. Solvejg vet ikke om det har preget henne, men det er noe som
preger hennes barndom, og det andre er den sønderjyske
håndarbeidskulturen. Det var en tante Solvejg som fikk moren hennes til
å spre kunnskap til håndarbeidets fremme med en helt ny måte å
brodere på. Ellers opplevde hun noen vinterettermiddager der moren satt
med noen unge piker de hadde. I Solvejgs tidlige barndom hadde de to unge
piker i huset som skulle sy utstyret sitt, og de satt der svingende og
rimelig sure og tverre iblant. Da gikk Solvejg rundt som liten pike og
fikk en nål og en tråd og et lite stoffstykke osv. Søsknene hennes var
mye eldre, så hun var en del alene, og det syntes hun var spennende. Den
atmosfæren de lange vinterettermiddagene var en stemning hun har fått
inn. Godt utstyr for en ung pike som skulle gifte deg på den tiden besto
i en spesielt skåret brudekiste som man fikk av sine foreldre. En skulle
kunne sy og brodere, og ha kjøpt inn så man kunne fylle den kisten når
man ble gift. Hennes søstre gjorde det til dels, men Solvejg var yngre og
fikk et litt friere liv. Hun må innrømme at hun ikke kunne fylle opp
kisten. Moren ville ha et snev av det (den gamle tradisjonen), foreldrene
hadde en ganske stor gård med unge gutter og jenter ansatt som de skulle
oppdra, så selv om det var et ansettelsesforhold ville moren mye mer enn
bare å ha de unge pikene i huset.
En spesiell begivenhet kom til å prege Solvejg. Hun var bare fire år
da storebroren døde. Man kan ikke huske mye før den alderen, sier hun,
men livet hennes har formet seg på en slik måte at hun har blitt
billedkunstner. Og det handler om å ville ha svar på noen spørsmål,
komme et annet sted hen hvor det "flytende" befinner seg. Og det
flytende for Solvejg er etter det hun kan huske, begravelsesdagen, da
hennes bror skulle begraves. Det var en stor begravelse, en sørgelig
begravelse. Solvejg husker at han lå hjemme i åpen kiste, hun husker
alle bena rundt seg, for som fireåring er man jo ikke så høy. Men hun
kan også huske at hun ble løftet opp for å kysse han farvel. Hun husker
at han var pen, han var en ganske pen ung mann. Og etterpå syntes ikke
foreldrene, av omsorgsmessige grunner tror Solvejg, at hun skulle tas med
i begravelsen, så hun ble sendt til deres gamle naboer, Tone og André.
Og der satt de ved den gamle stallveien og så at kisten ble satt opp på
en hestekjerre med sort klede på, og de så at alle sammen gikk etter
broren hennes opp til kirken. Det var en vei som gikk litt på skrå, ca 1
km, og hun kunne følge dem hele veien. Det har gjort at, hun vil ikke si
at hun har følt seg ensom, men har i sin barndom vært mye i sin egen
lille verden fordi hun ikke hadde søsken tett på. Hun har fått omsorg
av sine foreldre, det var masse liv i hennes barndomshjem med guttene og
pikene, men hun har alltid syklet rundt i egnen og likt å gå og kikke
opp i luften etter fuglene og leke i trærne og slike ting, så Solvejg
har hatt et godt ensomt barndomsliv, forteller hun. Hun har alltid følt
det trygt å være alene med seg selv, og så har billedspråk og
barnetegn blitt utrolig viktig for henne.
Solvejg ville nok ha vært med, men følte seg ikke sviktet da hun ikke
fikk være med i brorens begravelse. Men dette er ikke noe hun erindrer
helt, det er først i voksen alder at hun har begynt å tenke på det. Det
er en følelse hun har hatt med seg på sin første skoledag også. Det
var på deres landsbyskole, hun kan tydelig huske at det var vanskelig å
skulle ut i verden på den måten. Men hun har hatt en god skole. Det
positive for Solvejg var at lærerne på skolen, det var en tidligere
grevinne, Gerda von Holstein. Gerda hadde ingen utdannelse, men Solvejgs
far satt i skolestyret og sa det skulle være Gerda. Og fordi hun ikke
hadde noen lærerutdannelse, så ble det noe annet - tegning og hele den
kreative side av barnet, og da kom hun jo frem. Solvejg kom i riktig gode
hender. Hun forteller at Gerda fulgte henne helt til sin død. Det var
heldig for henne, hun har hele tiden hatt billedspråket med. Hun tror det
er det at hun hele tiden søker opp i det flytende, og tør gå inn i det
tenksomme, det følsomme, og dette har vært en nødvendighet gjennom hele
livet hennes å finne ut av. Hun kan ikke huske om foreldrene fortalte
henne hvor storebroren skulle hen, men det var selvfølgelig opp til Gud
eller himmelen.
Gården der Solvejg vokste opp ligger tett på vesterhavet. Ikke fordi
de kunne se det, fordi diket var imellom, men det var de store stormene,
de dramatiske begivenhetene når det blåste opp og vannet ble presset
inn. Faren var dikegraver i en årrekke, noe alle som bor på vestkysten
kjenner til. Det var ofte nifst om natten, men gården deres var aldri i
fare på noen måte. Det er noe med stemningen i naturen, den voldsomheten
som er i det, den høye himmelen og stormene. I dypet av det en ikke kan
fornemme omkring hennes livs begynnelse, må det være noen stemninger i
hennes hjem både før og etter, sier Solvejg. Men det var noe man ikke
skulle tesse sammen, og leve videre, det er den atmosfæren hun har vært
i sammen med sin foreldre i oppveksttiden.
Solvejg og Anders
Snill pike har hun kanskje vært, men Solvejg har bare forsøkt å være til
stede. Hun har fornemmet sine søsken og foreldres fryktelige sorg, og de
har passet på henne. Hun ble nok pakket litt inn i vatt, tror hun.
Solvejg vet ikke om hun har vært flink på skolen, men det er nok en del
av hennes sinn, eller har vært. Hun er flink til å holde orden, og det
preget henne også på skolen. Og i skoletiden kommer Anders inn i bildet.
Han satt bakerst i klassen og Solvejg satt foran. Hun var den første
piken i familien som fikk lov til å ta eksamen. Hennes søster var eldre
så hun gikk ferdig åttende klasse før hun skulle ut og tjene på de
store gårdene. Så Solvejg var heldig. Det satt altså en bak og han
leste aldri på leksene sine. Men så i andre real, omkring niende
klassetrinn, var de på en frokostfest på strandhotellet og plutselig
danset de kinn mot kinn og så har det faktisk vært dem siden. Det visste
hun jo ikke den gangen, og når Anders skal muntre litt pleier han si at
Solvejg tok både sin egen og hans eksamen. De leste til eksamen de to
unge menneskene, og det gikk vel raskt det hele, og da de var 18 år
forlovet de seg. Det kan Solvejg huske at foreldrene hennes syntes var litt
tidlig, men sånn skulle det være.
Amerikatur
Et halvt år etter at de ble ringforlovet reiste Solvejg til California
i USA, som ung pike i huset. De hadde ikke au pair-piker den gangen, men
hun hadde funnet ut at hun ville gå på seminaret og bli barnepedagog, og
da hørte hun at det var godt å komme over til utlandet. Solvejg hadde en
kusine som bodde hos en rik jødefamilie i Santiago, og den plassen fikk
hun. Og han startet på seminaret, så de gjorde det de kunne for å
avprøve hverandre. Men hun forteller at de har hatt en balanse og en lyst
til å gjøre hverandre godt, og når det går noen år og man finner ut
at den andre forandrer seg så er det bare spennende, og det gjør at en
selv får en frihet til også å komme videre. Det har vært en
balansegang de har hatt, de har gitt hverandre plass i perioder. Det var
et kjempesjokk å komme til California, sier Solvejg, og legger til at det
var første gang der hun så en neger. Hun hadde helt klart ikke forberedt
seg, og innrømmer at det er litt karakteristisk for henne. Solvejg tenker
seg ikke så mye om, men etter en eller annen slags ubevisst
nødvendighet, så gjør hun det, og prøver å se hva det er. Det var
faktisk hjemreisen hennes som var det mest spennende. Da reiste hun med
buss til Sacramento, der har Anders familie, de har begge to familie der,
det har hørt med til begges familietradisjon å reise over der og bosette
seg. Solvejg tok tog tvers over Amerika og så lånte hun en leilighet av
bestemoren til den familien hun bodde hos og gikk som en ung, liten,
lyshåret, nittenårig pike rundt i Harlem osv, og så seilte hun hjem med
Queen Elizabeth. Det var Amerikaturen, men hun lengtet hjem de første
månedene. Det var hard kost å plutselig få ansvar for tre barn og kunne
ikke engelsk særlig godt. Men Solvejg tror dette var viktig for henne.
Det var et spennende år.
Hva hun skulle utdanne seg til bestemte Solvejg selv, men hun forteller
at hennes ledestjerne der var den som det viser seg at ble hennes
svigermor. Det var da de var ferdige med realskoleeksamen. Da Solvejg ikke
kunne få lov til å bli dekoratør, så sa svigermoren hennes at hun
trodde Solvejg ville være flink med barn, og så fikk hun Solvejg inn på
en lærerplass i Højer barnehage. Så kunne hun like godt gå den veien.
Og Solvejg var glad for arbeid med barn, det ble hennes arbeidsliv i 10
år.
På Grønland
Solvejg hadde nå fått arbeid som "børneklasselærer" på en skole
på Fyn, ikke langt fra der hun og Anders bor nå, og de hadde fått
lærerbolig og det hele, men så ville sjebnen det sånn at de kom over en
annonse der det sto at de søkte lærere på Grønland, og det kunne de
ikke stå for. Så de ringte og sa at de likevel ikke ville ha stillingen.
De var akkurat kommet i orden, så familien kunne ikke riktig forstå det.
Men der er de to litt like i det å gi seg selv utfordringer, og kanskje
var det en utferdstrang. De var nyutdannede, Anders lærer og Solvejg
barnehagelærer. De kom til Grønland, og sånn er det for alle når de
først kommer at de er dypt betatt av naturen. Solvejg tror det er sånn
at for en liten pike fra landet ved den høye himmel og stormene, at hun
kunne forstå det landskapet, forstå grønlenderens måte å se, leve og
tenke på. Men det var rimelig sjokkerende, erindrer Solvejg, på den
tiden da grønlenderene begynte å bli seg litt bevisst at nå må de ta
litt mer fatt selv, for da var jo det å være dansk det store. Solvejg
hadde sagt at hun ville ha et arbeid før de kom opp dit, ellers var deres
drøm at de skulle arbeide med grønlenderene og leve som en virkelig
grønlender. Solvejg ville ha sitt arbeid innen de kom til skolen hvor det
var mange lærere. De involverte seg i sitt arbeide, og arbeidet også i
en lokal avis, Solveig tegnet og Anders skrev. Så de prøvde på
forskjellige måter å komme samfunnet nær. Hun satt og tegnet,og har
alltid hatt sitt billedarbeide med, men ikke som noen profesjonell på
noen måte. Hun hadde symaskinen med seg, men arbeidet mest med
applikasjon og patchwork, brukskunst osv. Solvejg fotograferte mye og
begynte å fremkalle sine egne bilder, ellers var det mest arbeidet med
barn. De hadde seksdagers arbeidsuke, barna var i 5, 6-årsalderen. Det var
ikke minst en varmestue. Solvejg hadde med en ung pike som tolk i
barnehageklassen. Det var en flott natur der oppe, de fisket og alt mulig,
men så ble Solvejg gravid den første vinteren, og da hadde hun det ikke
så godt. Det var vanskelig å være hjemmefra, og hun hadde en barsk
graviditetsperiode. Men hun forteller at når hun og Anders har blitt
enige om skifter, så har de vært 100% glade for det skiftet de har gjort.
Grønland var natur, men den banker først på etter at hun kom hjem til
Danmark og det begynner å bli synlig i stoffbildene hennes. Det var det
sosiale samspillet dansk-grønlandsk, og det at de fikk barna sine. Solvejg
fødte sønnen deres, hun var hjemme i Danmark og født han i sommerferien,
og så dro hun avsted med han, og tok en ung pike med, for det gjorde man
som lærer. Foreldrene hennes var nervøse for hvordan det skulle gå, for
det var en lang tur, de skulle seile osv. Og et halvt år senere da
sønnen deres var fem måneder, så hørte de at det var mulig å få en
toårig pike på familiepleiebasis. På en dag til den neste fikk de så
tillatelse. De hørte om det på skolen i et frikvarter, og det syntes de
at de godt kunne hjelpe til med et års tid. Like raskt etter fikk de en
oppringning, og så kom den biologiske moren til Solvejgs datters og sa at
hun syntes at hun ville barnet sitt det beste så hvis de ville
adoptere henne, kunne de gjerne det. Det betydde mye, fra å være to ble de i løpet av et år fire personer. Så grunnla de deres
familieliv og det er jo en stor opplevelse å ha, sier Solvejg. Det er et
år og fire måneders forskjell på deres to barn, så de har alltid vært
en enhet, og så hadde de den unge piken, så de var godt hjulpet. Det var
et lite tett samfunn der alle støttet alle, så Solvejg syntes ikke det
var belastende på noen måte. Det at man er langt vekk fra familien gjør
jo også at hverdagen og ens liv blir litt enklere. Man skal ikke ta
hensyn til så mye. Å skrive til sine foreldre og søsken var bare en
deilig ting, men det å komme litt på avstand var nok godt for oss begge
to.
Høyskolelærer og kunstner
Begge to begynte så som lærere på en høyskole hjemme i Danmark.
Solvejg fortsatte å arbeide med de små barna og Anders var lærer for
større barn. Så var det noen folk som gjerne ville starte en høyskole i
en tidligere folkehøyskole ca 5 km fra Tinglev hvor de bodde. I første
omgang var det Solvejgs mann det gjaldt fordi han arbeidet med det
historiske også. Det hadde de hørt om, og de hadde sett Solvejgs første
stoffbilder, så ekteparet fikk tilbud om å bli fast ansatte
fulltidslærere. Solvejg skulle altså stå for tekstilavdelingen. Det var
et stort rykk fordi de fikk mange reaksjoner fra folk som lurte på
hvordan de kunne tørre det, men med deres ungdom og utdannelse gikk alt
som det skulle, de selv hadde aldri gått på høyskolen og visste ikke
riktig hva det var. Men det å få et spørsmål om arbeide med det hun
gjorde i sin fritid, det syntes Solvejg var spennende. Det var et stort
skritt fordi hun kun hadde sin toårige pedagogutdannelse der man ikke
lærte noe som helst om å undervise, så det var å kaste seg ut i det å
plutselig skulle stå foran en stor flokk mennesker. Den gangen var det
sånn at de fleste trodde man hadde en stor universitetsutdannelse når
man var høyskolelærer. Men Solvejg måtte undervise i det hun selv fant
frem til, hun hadde ikke gått på noen håndarbeidskole, og kollegene kom
med sine store fine mapper fra forskjellige håndarbeidsseminarer. Solvejg
hadde ikke noen mappe, men hun hadde jo seg selv, sin fantasi og sitt
pågangsmot. Så der utviklet hun og arbeidet intenst med sine bilder, og
hadde sin første utstilling i Sparekassen i Sønderjylland, en
vandreutstilling. Solvejg husker det godt, for den gangen så menneskene
hennes litt tunge og sørgmodige ut, og kikket ofte opp i luften. Det
så hun ikke selv, for når man arbeider så impulsivt ser en ikke de
signalene bildene sender. Det var antagelig en nødvendighet. Så det
handlet om å få det på plass at hun stadig arbeidet med bilder. De
hadde de to barna sine og arbeidet som høyskolelærere, men Solvejg fikk plass
til alt sammen.
De første bildene
I de første bildene Solvejg arbeidet med var det noen menneskekropper
og ansikter, til dels naturalistisk. De var omgitt av landskap, noen
fjell, og en himmel hvor det ofte var noen stormmennesker, som hun kaller
dem. Luften var alltid hvit, den var ikke blå. Og når man tenker på
Grønland, så tenker man på blå og hvit, is, vann og himmel. Så når
Solvejg ser tilbake på hele sitt billedarbeide så sier hun at hun ikke
har sett at noen noe sted har laget noe som dette her. Så sier hun at hun
nokså ubevisst skulle ha jordforbindelse, og derfor kunne hun bare
arbeide med jordfargene. De bodde på sydgrønland, og der var det en
sørøststorm som ofte kom og la seg over deres lille samfunn, og det
gjorde mye med dem alle sammen rent psykisk, noen ble deprimert osv. Det
var i begynnelsen, men da Solvejg kom på høyskolen, da laget hun bare mennesker,
og etterhvert ble de til menn eller kvinner. Og der begynte
kvinnenes hennes. Da ble det bare hennes egen situasjon. Hun hadde laget
fire kvinnealdre, og hennes egen alder da hun sto og passet på et barn.
Å arbeide og leve så tett sammen med mange mennesker gjør jo at du har
modeller, sier Solvejg. Bildene viser det gjenspeil du får. Og alle de
ansvarsområder hun hadde som underviser, som mor, som konen til Anders,
det var veldig utviklende de årene, forteller Solvejg. Hun lærte nordisk
å kjenne, nordisk mytologi, det begynte å komme inn i bildene hennes.
Spesielt Grundtvig og det å oppleve hans verden, hans lyse syn på sanger
osv. gjorde at det ble lysere og lettere det hele. Solvejg tror nok
foreldrene hennes var ganske moderne i hennes barndom, fordi Solvejgs mor har
opplevd mye omkring høyskole, og hennes mormor med sangboken. De spilte
ikke noe særlig musikk i hennes barndom, sier hun, så den siden har hun
ikke fått inn, men de har alltid hatt høyskolesangboken og sunget hjemme
og i forsamlingshus. Hele det folkelige liv har vært der. Det å komme
på høyskolen ble en omvei for Solvejg fordi hun opplever seg selv et
helt annet sted, og man blir mer modig og begynner å finne ut av hvem man
i grunnen er. Hun er en liten Solvejg fra skjærgården der ute. Men hun kan
noe annet og, hun fikk selvfølgelig utvikle sitt billedspråk, og tenkte
at hun like godt kunne undervise hjemme og dannet et fag - det hun kaller
et bildemaleri. Og det er faktisk grunnlaget for hennes fremtidige liv.
Når det gjelder ordet bildemaleri, så sier Solvejg at maleri har mye
med håndverk og håndarbeid å gjøre. Hun har aldri kjent en
kunstner, aldri hatt kunstneriske kriser, så hun ante ikke hva det var.
For Solvejg var det en verden på den andre siden av jordkloden. Hun var
nødt til å gå langsomt, og kunne bare kalle seg billedmaler, fordi
kunstner følte hun seg ikk som på det tidspunktet. Det har tatt lang
tid, det har tatt 20 år, innrømmer hun, før hun torde si til seg selv
at hun var ved å bli billedkunstner. Det var et filter, et bløtt, blidt
ord.
Teknikk
Når det gjelder teknikk bruker Solvejg det som kalles
applikasjonsteknikk. Det vil si at hun legger stoffstykker lag på lag og
så syr hun siksak rundt kanten. Det er meget enkelt, men hun utvider det,
sier hun, ved å arbeide andre ting på. Hun begynte å bruke symaskinen
ikke bare til å sy frem og tilbake og kunne kalle symaskinen sin for en
pensel. Hun begynte å legge lag på lag og eksperimentere en
del med tyll. Jo flere lag hun la på jo lenger vekk kom hun fra
håndarbeidet og jo tettere kom hun på en billedfortelling. Solvejg
kunne ikke kalle det kunst, for tekstiler hørte jo kunsthåndverket til
og ikke billedkunsten. Og hun kunne aldri forestille seg å ende der hun
er i dag. Det er mange innvendinger omkring materialet i seg selv, at det
har noe med husflid å gjøre, så dette kjemper hun stadig med i dag.
Når hun våger å kalle det bilder og billedkunst og spenne det opp i en ramme, kan man provosere billedkunstverdenen temmelig mye,
medgir hun. Man skal holde seg innenfor faget, man kan henge det løst
opp, eller veving osv, men man må ikke gå inn og ta en del av
billedkunstuttrykket, sier hun. Solvejg har hele tiden gått litt sin egen
vei, og på høyskolen der dannet hun altså et fag. Og det å starte en
høyskole og være i et team og bygge med elevene, og utvikle, det liker
Solvejg. De fikk en riktig grundig innføring i hvordan det var ved
høyskolen.
Nordisk mytologi
Det som fascinerer Solvejg ved nordisk mytologi er symbolene, men
det er også at det i den nordiske historien ikke er noe som bare er godt
og ondt, det er ikke noe som er riktig ondskap, men det er alltid noe
leit, noen kamper mot trolleri. Det er alle de sidene som gjør at det er
spennende for henne. Og det hun etter hvert har funnet frem til er at
de gamle mytologiske historiene lett kan tolkes i nåtid, det vil si du kan
bruke det i ditt nåtidsliv. Solvejg har ikke blitt oppdratt så mye i
vår kristendom, det var noen fortellinger i hennes barndomstid, men hun forteller at de ikke brukt det så mye. Men her utvider det seg og Solvejg
synes det er litt interessant, det er noe mer fabulerende ved det, tror
hun, det er andre bindinger, man skulle kanskje ha en videre horisont. Solvejg
vet ikke om det også kan henge noe i fra hennes barndom, om hun har fått
noen kunnskap om Gud og om hennes storebrors død. Det kan godt være at
det er noen blokkeringer der. Solvejg har ikke særlig mange historier fra
mytologien ennå, hun er fremdeles ved det grunnleggende.Hun bruker det
også litt annerledes enn mange gjør når man leser en hel masse. Hun har
noen kvinnemennesker, men de er faktisk ved verdens tilblivelse fremdeles,
livstreet osv. Og soltegnet er blant de symbolene hun bruker ofte, som
hun skal si noe om senere, der sirkelen er den evige bevegelse kontra
korset, firedelingen i midten. Det er det spenningsfelt hun har arbeidet
seg igjennom og ut av.
Familie og slekt
De sterke kvinnene i Refslundfamilien er til dels en bondeslekt.
Solvejg kan gå helt tilbake til sine tipptippoldeforeldre, og har en
deilig historie. Hun har et bilde hengende hjemme av seks søstre, og det
er en av fortellingene. Det var sånn at hennes tipptippoldefar, Heine
Jessen, han var brennevinsbrenner i Sønder og han var også direktør og
en meget stor mann. Han fikk seks døtre og en sønn senere som dessverre
døde som tyveåring. På det bildet Solvejg har av dem, har fire kyser
på seg og den femte har en sort fin, liten kyse eller hatt på seg. Her
har Solvejg og hennes mann (og det at de har funnet hverandre) en liten
morsomhet, men den kommer vi tilbake til etterhvert. Det var i den tiden
det var lærerseminar i Tønder, og Agathe Clausen, Solvejgs
tipptippoldemor, var forelsket og forlovet med en lærerstudent - men
han kunne hun ikke få. Og så ble hun gift med Heinrich Jessen som var en
stor mann i byen. Da han, den store mannen, fikk bare døtre, ville han
ikke at de skulle bli lærerstudenter. Han kjøpte en meget stor gård
fordi han nok hadde hatt lyst til å være bonde, og flyttet litt
utenfor Tønder. Men i løpet av det ene året etter det andre giftet han
bort alle pikene, han fant en rimelig mann og kjøpte en gård, og
Solvejgs tippoldemor på moren siden, Margrethe, var den første. Hun ble
litt presset til å bli gift av søstrene sine fordi de også gjerne ville
ha en mann. Men den eldste skulle giftes først, og hun var faktisk ikke
særlig glad i mannen sin. Men hun kom på en gård som var deres rettmessig
jord, men faren hadde skrevet eller sagt at hans datter skulle kjøres, og
så skulle hun se ordentlig ut i tøyet når hun skulle til byen. Så var
det sånn at nummer fire i flokken, Jette, hun fikk ikke lov til å bli
gift fordi hun skulle passe foreldrene når de ble gamle. Og nummer tre i
rekken, Agathe, hun ble også gift med en bonde. Det er Solvejgs andre
tippoldemor på farssiden og hennes morfar, så deres to slekter henger
sammen der. Og det er jo sånn med sønderjyske slekter, de er litt
innspiste i hverandre.
Solvejgs oldemor, Dorthea, ble glad i en ung mann, men det skjedde ikke
noe så hun besluttet å reise til New York og bli
husbestyrerinne. De to holdt kontakten. Etter fem år hadde hun spart opp
en masse penger som hun investerte i noen papirer, så tapte hun alt og
ble hun nødt til å bli der i ytterligere fem år for å spare pengene
opp igjen. Så hun var borte i ti år. Hun kom hjem med pengene, og så
ble de gift, og så ble Solvejgs mormor født et år etter. Og i og med
Solvejgs mormor og morfar er det at Refslundnavnet kommer inn, ellers er
det Jessen og Jepsen osv.
Når Solvejg kikker tilbake i noen papirer en gang i mellom så
oppdager hun også i det livet hun har nå, at det å arbeide i det
ubevisste, eller leve litt etter det, gjør at det er en grunn. Det er
sånn at Refslundnavnet fikk Solvejgs morfar som het Jessen Hansen. Men
som 4,5-åring begynte han ofte å gå til sin onkel og tanke. De
bodde ikke så langt fra hverandre og han begynte å slepe leketøy over
dit. De var barnløse, bonden Refslund og Marie Thomsen, så guttens mor
ga sin sønn til søsteren. Og sånn er Refslundnavnet kommet. Og Solvejg
har gitt Refslundnavnet videre igjen fordi hennes datter fører Solvejgs
Refslundnavn videre, og sønnen fører Lyng videre som er Anders'
slektsnavn. Solvejg og Anders har en adoptivdatter de fikk forært på
samme måte, noe som Solvejg mener må ha vært kjærlighet av største
karat. Hun legger til at da skal man forstå både litt historie og i
Grønlands tilfelle var det det fineste man kunne gjøre, fordi man ville sine
barn det beste. Så det var en stor gave. Når det gjaldt Solvejgs familie
drakk de kaffe sammen hver søndag de to foreldreparene fulgte hverandres
liv. Gutten flyttet ganske raskt inn, men på grunn av en eller annen lov
skulle Refslund og hans kone være en del år først, så Solvejgs
morfar var over 20 år før adopsjonspapirene kom i orden.
Sterke kvinner
Det var noen sterke og travle kvinner i Refslundfamilien og mange av
dem var husmor på en stor gård. Solvejgs mormor, passet gården i noen
år under første verdenskrig da det kom tyske soldater, det var bare
russiske fanger som kunne hjelpe henne og en gammel mann som ble hjemme. Solvejgs morfar prøvde å unngå krigstjeneste.
Hun har lest
i et brev mormoren hennes har skrevet at han unngikk det tre ganger fordi
han og noen gutter drakk amerikansk olje en hel uke i forveien og så
syklet de en lang tur og spiste ikke mat og sov ikke natten før de skulle
på sesjon, så de så så forferdelige ut at de unngikk det. Men tredje
gangen han fikk han innkallelse var Solvejgs morfar 37 år og hadde hennes
tante Solvejg som femåring og Solvejgs mor som nettopp var født et år i
forveien. Og mormoren hadde skrevet om morfaren etter han døde at, at de
kunne se at nå presset de seg på, at morfaren nok skulle sendes i
krigstjeneste, at hun var gravid med Solvejgs mor, og så skrev hun
"åh, bare det vil bli en sønn" så hjelper det jo. Men det
gjorde det ikke. Så kom Solvejgs deilige mor som var litt av et litt
vanskelig barn det første året men som vokser seg opp til en lys og lett
pike. Solvejgs mor har også vært hos en mor på en stor gård. Kvinnene var
de første som sto opp og de siste som gikk i seng. De var virkelig
utrolig arbeidsomme til tross for at de hadde piker i huset.
Solvejg har bruk for noen forløp, ikke nødvendigvis noen svar. Det er en sterk
nødvendighet for henne å se seg selv i en sammenheng. Og så fornemmer
hun, kanskje fordi hun har blitt gammel, hun vet helt nøyaktig hvorfor
hun er blitt billedkunstner. Solvejg var glad for å være pedagog, men
nå arbeider hun kun med sine innerste instinkter, tanker og følelser,
det har nå blitt hennes vei at hun forteller sin historie i nåtid. Så
hun ser seg selv plassert, og det gir en styrke å bli værende.
Solvejg lagde en gang et sceneteppe til et forsamlingshus i Borglund,
et sted der Refslundnavnet er virkelig markant. Hun har hatt mange store
oppgaver, og hver gang er det en eksamen. Der sto hun i
forsamlingshuset hennes mormor og morfar var med på å bygge og
gardinene som hennes mormor først hadde vevet og senere investert i, det
hele henger der, forteller Solvejg. Og hennes kjære tante Solvejg som hun
er oppkalt etter var der også. Det skjedde noe med rommet fordi hun
lagde et kraftfullt sceneteppe, i uttrykk og i farger. Hun gikk ut fra
Grundtvigs ide om et virksomt liv på jord og arbeidet med livets bånd og
lyset osv. Teppet ble godt mottatt, de hadde en fin vernisage en torsdag
ettermiddag klokken fire, de skulle hjem og ta seg av ull dagen etter. Men det
kom forskjellige folk og ikke minst var det en kone fra en av
storgårdene, ikke noe familie, men en som kom og så på det. Da sa
Solvejgs svigerinne (hennes bror har skysstasjon i Borglund og har flyttet
tilbake til Tiller) nå skal du passe på for hva hun gjør og sier, så
har du bestått en eksamen. Så gikk damen og kikket på det, først på
avstand og senere tett på, og vendte baksiden ut og så hvordan det var
sydd på baksiden. Så gikk hun tilbake og sa "nei, det er faen meg
flott". Solvejg unnskylder at hun banner, og sier det var et virkelig
kraftfullt uttrykk. Men hennes eksamen ble først avsluttet den
følgende vinter. De spilte Gjøngehøvdingen og da hadde de funnet ut at
de kunne med lukke sceneteppet igjen med rødt lys og så oppdaget de
plutselig at sceneteppet kunne bli en del av en historie. Så der har
Solvejg satt sitt lille merke. Det synes hun er riktig flott. Og der var
barnebarnet til Berta Line Refslund som hadde vært med å arbeide for
frimenigheten osv, så det hele var der.
Noe Solvejg opplever noen ganger når hun lager bilder, de første år
etter foreldrenes bortgang, var hva hun fikk synliggjort. Solvejg kan ikke
forutse hva som skjer, men hun har faktisk opplevd det litt. Moren hennes
fikk kreft og i løpet av ikke mer enn to måneder døde hun, så det var
et meget sterkt forløp. De fikk sjokk alle sammen. Men hun var pen, og ga
alt hun kunne fra seg, og de kunne fortelle hverandre en hel masse og
akseptere det som skulle skje. Og så begynte Solvejg å lage bilder
etterpå, og for første gang hadde hun arbeidet symbolsk med dyr og
kvinner. For første gang lagde hun et bilde hvor et kvinneansikt var
integrert i dyr. Det er en fiskehai som står i vannet der ansiktet er
nesten lukket, det er en liten kulekropp og den står med bare det ene
benet ned i vannet. Og det var sånn Solvejg opplevde sin mor på slutten
av sykdommen, hun lå og var langt, langt borte, men var meget sterkt til
stede likevel. Det ser ikke sånn ut, men det er stemning omkring
fiskehaien fordi det alltid fór fiskehaier over sykehuset når vi kjørte
til og fra når de skulle besøke henne, så fiskehaien ble et lite
fikspunkt der Solvejg kunne hekte all sin tvil, sorg og håp osv.
Hun lagde også et bilde med et manneansikt som var inne i magen på en
ørn som skuer ut, hvor man kan se den ene kloen tar godt fatt. Og det har
Solvejg hatt mye følelse overfor, synes kanskje ikke det var så
positivt. Hun tenkte ikke så bevisst på sin far, men likevel litt, det
var noe med mors- og farsymboler. Senere har hun funnet ut at det å ha barn
er tegn på vidsyn og storhet, men også å ta fatt i livet eller å si
når det skal slutte. Og sånn valgte hennes far å slutte livet, han
valgte selv tidspunktet. Syv, åtte år etter at Solvejg lagde bildet av
sin far så kunne hun plutselig se at det stemte, bildet hun lagde den
gangen, det var den måte han var på. Og Solvejg opplever det som en
styrke, det er ikke en svakhet å finne ut av når en selv skal dø, det
kan være en styrke. Men dette er fordi hun er i mytologien, i naturfolks
opplevelse, og igjen banker Grønland på med hele dets fantastiske
tolkning, der naturen og dyrene er like levende, mer levende enn
menneskene, og alle sagnene deres hvor dyr og mennesker blander seg osv. Da
Hans Egede reiste opp i sin tid og skulle kristne Grønland, hadde han
i noen notater skrevet at Grønland har hellig luft, eller at det er noe
spesielt, at luftens temperament er god på Grønland. Så selv om han kom
opp dit med sitt bestemte formål, så fornemmet han det, og det har
virkelig også Solvejg gjort.
Flytting og nyskaping
Solveig og mannen Anders har flyttet mange ganger, men så har de
forlatt Sønderjylland, og det hadde de aldri trodd de noensinne skulle
gjøre. For når de besøker folk, eller har vært på fest osv, så ender
de alltid med å snakke sønderjyllanddialekt som før. Mannen hennes har
også prøvd forskjellige arbeidsområder, han er en nysgjerrig person,
men så var det en kollega som skulle få en høyskole opp og stå på
Helnæs og han hadde mulighet for å komme over dit og arbeide og lage
kurs osv. Og Solvejg så at han hadde vært marketingssjef og i
bankverdenen, han hadde vært selvstendig, og Solvejg så hvor godt det
gjorde han å komme tilbake til høyskolen igjen. Hun aksepterte alle de
andre statuer han hadde hatt, ikke minst fysisk med klær og ytre tegn så
man kunne se på han vilket ervervsområde han var i. Han ble ansatt,
men de kunne ikke riktig trives med at han var borte tre, fire dager av
gangen og så hjem igjen. Solvejg hadde sitt billedverksted i bruk og
hadde sin egen kurseiendom, hadde mange oppgaver og var blitt godt
plassert i Sønderjylland. Men så en dag etter et års tid og uten at å
ha sagt det til hverandre, sa Anders at det er en gård til salgs på
Helnæs. Men de skulle aldri noensinne flytte, nei det skulle de aldri (de
har flyttet 15, 16 ganger alt i alt) men Solvejg ville likevel gjerne at
de så på den. Det var en deilig, fin, liten gård, og da hun kom inn i
stallen så hun at det kunne bli et alle tiders verksted. Og i løpet av
ti dager hadde de så kjøpt og solgt, solgt det store barndomhjemmet i
Brohager, og så flyttet de i løpet av få måneder til Helnæs. De
hoppet rett over Lillebælt, og alle var dypt sjokkert, men de var spente
og glade.
De liker å utvikle, begge to. Solvejg utvikler seg intenst og har
likevel kjørt sin billed- og kursbane, men hun innrømmer at de er
nysgjerrige. For en del år tilbake ville en ha kalt dem rastløse, og
ikke minst hennes mann fordi han har laget en lov for seg selv at hvert
femte år skifter han erverv. Men nå er det jo riktig in, og det er flott
å ha 25-årsjubileum på en arbeidsplass, så på den måten er det ikke
så ille mer. Solvejg kan ikke forklare hvorfor, men de kan ikke la være
med å kjøpe et hus eller en gård og bygge om og fylle ut. Det er livet,
for de skal hele tiden ha nye muligheter. De har opplevd noen ganger at
når de flytter til et nytt sted så kommer de inn i en vennegruppe som er
dannet i forveien, men det ser de helt klart at selvfølgelig kan de ikke
fortsette å holde kontakt med alle, men noen holder de kontakt med, andre
ikke. Solvejg tenker på familien som en deilig grunning for henne, men de
flyttet til Helnæs for en del år siden, og har fått friere åndedrett.
Det er også en kjempeutfordring om de kan unnvære Sønderjylland, om de
kan unnvære historien. De flyttet seg også litt lenger vekk fra
barnebarna sine, men i begges arbeid som høyskolemennesker slutter de
aldri med å utvikle seg og være nyskapende. Det synes Solvejg er deres
mål.
Det som har vært litt sjokkerende etter at de flyttet til Helnæs er
at de overhodet ikke kan snakke sønderjyllandsk mer, men det er fordi de
har fokusert på et annet sted, fordi de er fylt opp nok. Solvejg vil
alltid være søndergyde og bruke sin dialekt, men det er også litt
interessant når hun arbeider med kvinnene på kursene, det er den
selvoppfattelsen man har, hvor man setter seg selv i bås, og på en
måte er det litt trygt. Hun synes det er deilig å komme litt på
avstand, for plutselig var hun bare Solvejg og så begynte hun å kalle
seg billedkunstner. På Sønderjylland har hun vært så mye annet, hatt
så mange andre roller, men på Helnæs kan hun se at det er det hun er,
og så har de utbygget gården, så man kan se at hun kan leve av det. Hun
synes det er en primitiv tankemåte, men sånn henger det sammen for
henne, fordi hun ikke har sine eksamenspapirer som kunstner.
Natur og plantefibre
Natur og plantefibre er en del av det store skifte det var for begge to
å flytte til Helnæs. Det er et intenst arbeid å lage nye kvinner hele
tiden, og det er en form for speil for hennes egen situasjon, hennes egne
følelser og det å sy så smått som hun gjør, så detaljert, gjør at
det rent fysisk ofte blir for mye kontroll. Og den frihetsfølelse at hun
faktisk starter helt forfra, det var modig gjort, for hun var kjent som den
Solvejg som lagde stoffkvinner. Det var den første vinteren, de hadde
ikke gatelys på Helnæs, og det var herlig, mørk, svart vinter. Solvejg
opplevde at hun gikk under huden på kvinnene sine, og sikkert også hos
seg selv, sier hun og ler sin søte latter, og legger til at det er noe en
ikke liker å erkjenne helt, det gjorde at hun gikk inn i fiberen. Så
gikk hun direkte ut i naturen, den fysiske natur, og hentet halm fra
naboen, tang osv. Så begynte hun å koke massen som en annen liten heks.
Hun gikk ut i naturen og var fysisk i den, tok den hjem og nedbrøt den og
bygget den opp i papirark. Hennes nye uttrykk ble firkantet papir som hun
hengte opp på et lerret, og så gikk hun inn og gned på farge på de
grove strukturene med hendene sine. Vekk var alle kvinner og dyr, det
var bare noen firkantede flater. Og folk var nesten sjokkerte fordi man
som regel planlegger en utstilling et år i forveien. Men hun gjorde det,
og senere tenkte hun at hun hadde tatt solens farge til seg, den hadde hun
aldri brukt før, hun gikk inn og fornemmet fargenes spill, og fant nok
ro. Og det har Solvejg opplev i sitt billedliv, at innimellom skal man
rydde opp. Og det sier hun at de gjorde da de tok utfordringen å komme
til et nytt sted der de skulle vinne nye relasjoner osv.
Når man arbeider med symaskinen er det en form for planlegging, en
blir mer og mer flink til det og da kjeder hun seg. Men så var det å skape
og støpe papir. Hun sier å koke materialet i et vannkar, og en ramme, og
å ta massen opp, at det er litt uraktig. Da er man i sirkelbevegelsen
igjen. På Helnæs er det noe med å nå inn til det innerste etter
alle disse årene. Og Solvejg besluttet at hun aldri ville lage kvinner og
mennesker igjen. Men det holdt ikke så lenge, så begynte hun å sy det
ene hode og det ene dyret etter det andre, så hun overga seg på et visst
tidspunkt. Men det har vært deilig, sier hun, å arbeide med mytologien
og naturen inne i en, den tosidigheten vi har.
Solvejg har funnet ut hva hun tror på. Det er derfor hun har søkt ut
i naturen, og er kanskje mer holistisk innstilt, men har også som sagt noen
blokkeringer. Da hun skulle ha påskeutstilling la hun inn
Golgatabilder. De kom til å bli sterke og direkte og der lykkes det henne å arbeide intuitivt. Hun kan se de er kraftfulle, men kan ikke
riktig forholde seg til at det er henne som har laget dem. Hun er likevel
glad for å ha kunnet laget de bildene også. En skal passe på når en
arbeider så intenst med seg selv at en ikke går i ring eller skubber noe
av det ut, for man kan så mye annet også, men må hele tiden åpne noen
ventiler og få noe annet med inn også. En historie om hennes alderdom
vil finne ut av hva dreier seg om, det er ikke tid nå, men Solvejg lager
bilder av det.
Opplevelse på to plan
I barndommen sin hadde Solvejg et lite liv med seg selv, i bilde og i
tankeverdenen, og det er målet med hennes liv at det er det hun skal
finne ut av og akseptere. Men Solvejg er tvilling og lufttegn, og når hun
formulerer seg så er det ofte at hun lever i spenningen mellom det
positive og det negative, det varme og det kalde. Hun ser det som noe
positivt nå, og derfor er det så deilig at hun har nådd så langt at
hun arbeider både med plantefibrene, som hun fortalte hva gjør med
henne, og så har hun stadig sine kvinner som er med i hennes nåtidige
liv, en masse symboler og sterke farger. Så Solvejg har gitt seg selv en
frihet og kan bevege seg hele tiden fra det ene punktet til det andre. Men
alt er bygget opp i spenning, forteller hun. I nordisk mytologi har vi
eser og jetter i oss, og ying og yang, hele historien tilbake i
forskjellige kulturer, er det det dreier seg om. Det handler også om
lykken, når er man lykkelig, det er jo ikke når alt har lykkes, det er
når man er på vei. Men så skal man ha en viss alder for å nå dit hen.
Og det er det som er det evige med henne, hun liker å være litt i
ubalanse, og kanskje se at det har gjort at hun gjør det hun gjør.
Solvejg gleder seg til over å maler bilder, å bli gammel for henne er å
fortsette å male bilder. Hun gleder seg over det hjemmet hun og mannen
har bygget opp nå, hvor de begge to arbeider med andre mennesker, med
kurs, der hun skal male bilder og han skal holde foredrag.
Kvinner
Solvejg har reist mye rundt i Danmark og de nordiske landene, men så
fant hun ut at nå skulle det være hos henne selv, hun ville lage sitt
eget, de skulle komme inn i hennes univers, være i hennes verksted, spise
den maten Solvejg synes er god, med de riktige fargene på, hvor man gå
turer i naturen hvor de også synger høyskolesanger osv. Simpelthen lage
en atmosfære, en liten osteklokke hvor kvinnene i tre til fem dager kan
komme inn og få lov til å fornemme det samme, eller Solvejg kan hjelpe
dem til det som nå har blitt hennes liv. Mange kommer og synes bare det
kan være moro å prøve, mange har drevet med patchwork, dvs man arbeider
i bestemte former, men å arbeide med flater man flytter rundt på gjør
at man får en masse forært, hvis man kan se det. Og Solvejg synes det er
så spennende å arbeide med disse kvinnene og se at de oppdager noe, får
noen andre innsikter. Men det er uplanlagt, og materialene er bløtt og
deilig, for stoff og papir er positivt å arbeide med. Og mens de står
der, og de har ofte med seg noen bilder hjemmefra som de har arbeidet med.
Og så er det så spennende med så forskjellige typer kvinner, noen skal
passes på, noen skal provoseres. Det ender med å lage bilder og når
kurset er ferdig så kan alle se hvilkens bilde det er, selv om det ikke
har noe med portrett å gjøre, og det gir kvinner en stolthet. Det er
mange ting Solvejg vil med dem, hun sier det er aldri for sent å arbeide
med billedspråk, og kvinner er veldig flinke i å bli dyktige, de favner
så mye. Og så er det vanskelig i voksen alder å begynne å tegne igjen,
fordi det ser ikke ordentlig ut, det ser ikke pent ut, og da hjelper
Solvejg dem til hvordan de kan se på det. Hun har opplevd en dame som var
på hennes første kurs, hun har vært seksten år på rad, så fikk hun
henne på telefonen året etter og kunne nesten ikke høre det var henne.
Hun hadde falt på sykkelen sin og slått hodet og vært bevisstløs i
flere måneder, og så har hun hjulpet henne litt tilbake til livet utenom
psykologhjelp. Så kvinnen har hatt hell hos Solvejg, hun var
operasjonssykepleier, og kunne ikke gå tilbake til jobben sin. Hun er nå pensjonert, og
livet hennes er blitt billedarbeidet. Solvejg
har hatt en kvinner som kom tilbake, som var kreftsyk, som skulle lage
bilder til sine to små barn. Hun hadde en ung mann som kom, ikke på
kurs, men sa at det kvinnene gjør er å kikke på deg. Han gikk rundt på
utstillingen hennes og så kom han, de pratet, og så skulle han ha det og
det bildet, plutselig skulle han ha to store kvinnebilder. Solvejg ble
overrasket over at han skulle ha to sånne kraftige kvinnebilder. Men han
har nå bygget sitt eget hus som han har skapt, det er et omvendt
vikingskip som hadde stått tomt i noen år. Og så skulle han altså ha
hennes bilder. Så fikk hun et brev fra han en kort stund etter hvor han
skriver at han har det godt med bildene sine, den ene kvinnen lignet moren
hans da hun i hans barndom sa "nå må du tenke deg godt om" men
at han var ved å få det bedre med henne. Så, de gjør noe, de kvinnene
der.
Kvinneunivers
Kursene er et kvinneunivers, og Solvejg ser det positivt at det nå kun
er kvinner. Det er en tosidighet som handler om det feminine og det
maskuline, og det skal vi være glade for, sier hun, hvis en arbeider i
tekstil og kvinnelig. Mange andre kvinnelige kunstnere som arbeider med
tekstiler eller med stoff synes de blir litt degradert fordi det nærmer
seg mer husflid enn kunst. Men det har Solvejg aldri opplevd, så
interessen for hennes bilder gjelder like mye menn. Og det er fordi, sier
hun, at alle dyrene er sammen med kvinner, det er kanskje det maskuline, så hun synes hun rommer det hele.
Dikt Solvejg har et dikt som er skrevet for lenge siden som hun
fortsatt synes holder. Det var like etter at de hadde bygget sitt hus, som
hun selv hadde tegnet, alt var på plass og så kom disse ordene til
henne. Hun skriver ikke så mye men litt innimellom når hun har vært
gjennom et forløp med bilder, fortellinger, så ender det i en form for
dikt.
Solvejgs dikt
Mye forandres
en utvikling er i gang
til det gode
til det onde
kan du følge med
etter vilken vekt vil du veies
for å finne ditt vær
en ting må du huske
at hva du enn gjør
må du prøve å finne
ditt tyngepunkt
det står stadig i din sjel
hvorfra du skal hente
kraft
til å leve
det liv som er ditt
