Anne Johnsens niende essays i samlingen
Utforskning av kreativiteten - oppdag ditt kreative selv
Små skritt
Skribenter snakker mye om "skrivesperrer", men jeg synes ikke at blokkeringer
bare skjer hos skribenter. For eksempel jeg får tilfeller av "quiltesperrer".
Jeg har en tendens til å legge arbeidet med prosjektet til side av ren angst for å
forkludre det hele. For nybegynnere, hvis skjæreutstyret er vanskelig, kan jeg nøle med
å skjære av frykt for å gjøre det kostbare stoffet ubrukelig. Straks jeg er over dette
hinderet går det vanligvis bra til det tidspunktet kommer når jeg skal sy sammen
blokkene. Jeg liker å arrangere dem på den aller beste måten, hvis jeg er usikker på
arrangementet arrangerer og om-arrangerer jeg blokkene i dagevis inntil jeg overbeviser
meg selv om at det i grunnen ikke betyr så mye hvordan de er arrangert. Så bare kaster
jeg meg uti det og syr blokkene sammen. Men min virkelig STORE blokkering er når det er
på tide å maskinquilte prosjektet. Her har jeg arbeidet i uker, kanskje måneder, på en
quilt jeg vet jeg kan ruinere helt der og da med min amatørquilting. Denne bekymringen
kan drive meg rett inn i et husarbeidsvanvidd, som i sannhet er en drastisk unngåelse for
en quilter! Flere dager senere syr jeg til slutt de tre lagene sammen og selvfølgelig er
det langt fra perfekt. Og det viser seg at jeg er den eneste som kan finne det ikke helt
perfekte.
Selvfølgelig er ikke skribentens sperre alltid sett på som frykt. Noen skribenter
sier at de rett og slett ikke vet hva de skal skrive. Det er derfor øvelser og
begynnerideer kan være til hjelp. Men så når disse metodene bringer en suksess, tror
jeg de fungerer fordi skribentene betrakter dem som bare et lite knep. Det er ikke presset
om å skrive det "store". Likevel vil det endelige resultat bidra til å
komplettere prosjektet.
Selv om vi ikke er klar over det kommer blokkeringene ofte av at vi er usikre på om vi
kan utføre prosjektet på den måten vi har satt som standard for oss selv. Noen ganger
tenker vi på om det vil komme kritikk fra venner og familie. Eller det kan være at vi
skal selge vårt skrivearbeid eller kunst, og prøver å gjette hva forleggeren eller
forbrukeren vil kjøpe. Men vanligvis er frykten mer internalisert og ofte ikke en gang
rasjonell. Noen av oss blir så perfeksjonistiske at ikke noe av det vi lager er bra nok.
Her er det at en bok som "The Artist's Way" av Julia Cameron kan være til
hjelp. Min favorittpassasje i boken er: "Learning to create is like learning to walk.
Det artistiske barnet må begynne å krabbe. Små skritt vil komme etterhvert og det vil
bli fall - de første grisete maleriene, de første filmene som ser ut som uregisserte
privatfilmer, dikt som vil skjemme ut gratulasjonskortet". Forfatteren, Julia
Cameron, sier videre, " fremskritt ikke perfeksjon er hva vi bør forlange av oss
selv". Og så poengterer hun at "det er umulig å bli bedre og se bra ut
samtidig".
Jeg tror at behovet for små skritt ikke bare innebærer nye kreative bestrebelser, men
gjelder også de gangene vi vil prøve noe nytt innenfor et område der vi er kjent, for
eksempel å endre genre i skrivingen eller medium i kunsten. Jeg synes også vi andre
ganger bare øker vår streben etter det vi har gjort hele tiden. Vi strever etter noe
bedre, og i prosessen er vi på en eller annen måte mindre tilfreds med arbeidet enn vi
var tidligere. Å huske å ta små skritt kan kan bli en form for pleie og betryggende
øvelse i det vi utvikler oss.
