Sjarmquiltens historie

Toppen av lappetepper 

Sjarmquilten, The Charm Quilt, er gjort kjent ved interessante navn som beskriver denne quiltens særegenheter. Navnet Odd Feller gjenspeiler det påfunn at det ikke skulle finnes to identiske stoffbiter i en sjarmquilt.  Beggar, tigger,  refererer til det faktum at kvinnene ofte spurte hverandre om stoffbiter så de kunne samle sammen  forskjellige stoff så de fikk nok til å lage en quilt.

Ordet charm indikerer at det finnes et magisk aspekt ved disse quiltene. Unge jenter i viktoriatiden likte å samle på knapper og ha alle sammen i en snor. Historien var slik at hvis en jente kunne samle 999 ville den unge mannen som kom med knapp nummer tusen bli hennes store kjærlighet.

Det å lage en sjarmquilt er kort og godt en variasjon av denne praksisen. Det er antagelig noe sant ved myten, for akkurat den handlingen å samle kunne være en glimrende anledning til å spørre en passende ung mann om han hadde noen knapper til overs, eller noen stoffrester fra utslitte skjorter å bidra med. En slik samtale kunne lede til romantikk.

Den andre historien som har versert i årenes løp når det gjelder sjarmquilter er at en mor ville lage quilten sin av forskjellig stoff med unntagelse av to nøyaktige like lapper. På et stort sengeteppe ville det kreve en del leting for å finne et matchende par. En glimrende aktivitet for et sengeliggende barn som kjeder seg, som skulle helbredes av en eller annen sykdom.

Mens mange mennesker ble betatt av sjarmquiltene med så mange biter var det også noen som ikke var så imponert. Avisen The Zanesville Daily Courier fra Zanesville i Ohio hadde dette å si den 8. november 1877: 

Nok en tåpelig ohiodame har nylig gjort ferdig en quilt som inneholder fem tusen biter. En kvinne som bruker tiden sin til slikt unyttig tøys når det finnes så mye brukbart og fint arbeid å utføre i verden, burde skamme seg.

Det har vært tre høydepunkter av interesse når det gjelder å sy en sjarmquilt. Den første var de ovenfor omtalte victorianske sjarmquiltene. Disse quiltene pleide å ha mørkere, mer dystre stoffer fra denne perioden. Sjarmquilter som ble laget i denne perioden ble vanligvis laget med mønster av en enkel form og kalles ensjablongsquilter. Noen ble laget av enten kvadrater eller trekanter. Andre mer interessante mønstre omfatter fingerbøl (Thimble), bikake (Homeycomb) og epleskrott (Applecore). En hvilken som helst form som passet for å lage en hel stor flate, kunne benyttes.

Sjarmquilten ble populær igjen i 1920-årene som en del av den fornyede interessen i å bygge. Omkring midt på tyvetallet var nye og lysere stoffer å se i sjarmquiltene. Eksemplarene fra denne perioden kan synes å ha et mer ordnet preg. Iblant var ensfarget stoff brukt i gitterverket eller som en del av blokkene for å gi quilten et ryddigere utseende. 

En annen måte å unngå et rotete utseende i en tidlig sjarmquilt på, var å sortere lappene i lyse og mørke, og ved å bruke fargeforløpninger. Innsamlingen av forskjellig stoff, som var så nødvendig, ble etter hvert gjort enklere ved at det ble laget kommersielle resteposer og sjarmquiltpakninger.

Den tredje perioden med nyoppstått  interesse for sjarmquilter var inspirert av tusenårsfeiringen. Quiltere har deltatt i stoffbytte via blader, venner og den nyeste formen for kommunikasjon: Internett. Betty Reynold har en flott side på sitt nettsted som viser hennes tusenårsquilt, og hun forteller om hvordan det var å lage den. 

Neste gang du tar en rask tur innom en antikvitetsforretning eller er på et garasjesalg, se nøye etter, for et tilsynelatende vanlig lappeteppe kan godt være en sjarmquilt. Det kan være en sann sjarmquilt med en fin samling stilstoffer.

© Anne Johnson, womenfolk

© Quilteposten 2009