Et helt ubegripelig arbeid...
Lynne Payne fra Suffolk i England, forteller at
hennes milenniumsquilt, Scrap Happy, består av 25.000
minisekskanter. Mini vil si kun 1 cm store. Ved å bytte English minis magazines rundt
om på Internett mot scraps (små stoffstykker), har hun klart å
få ca 18.000
unike stoffbiter i quilten. Baksiden inneholder 2.500 biter på 2 cm. Fargedelen er
altså en såkalt pure charm uten noen
duplikater.
Lynne Payne
Historien om Scrap Happy - sekskantquilten som vokste!
Scrap Happy er min mest ambisiøse quilt noensinne. Jeg liker
håndsøm, men dette er sprøtt! Det hele begynte da jeg fikk tilsendt noen få pakker postordreprøver med
trekantformede stoffbiter. Jeg støtte senere på begrepet charm quilts,
kjøpte en bok om slike og prøvde å sy sammen trekantene på maskin. Jeg
fant ut at de ikke var nøyaktig nok til det formålet, og de var
uansett for små og kompliserte. Derfor ideen om å vende tilbake til
håndsøm. Dette var rett før påsken 1999.
Jeg likte ikke å sy trekanter for hånd på grunn av de spisse vinklene,
så det ble tilbake til de velprøvde sekskantene. Litt gammeldags fordi
patchwork har gått såpass fremover siden dette var omtrent det eneste
alle drev med, særlig her i Storbritannia, men sekskanter er slik en
tilfredsstillende form å sy sammen. Siden da har jeg vært hektet på
engelsk håndsøm over papir (English Paper Piecing), fordi det er en
teknikk du kan ta med deg rundt, på bilturer, på venterom og på sykehusbesøk,
selv på møter finner de meg stille sittende og sy i vei! Venner, naboer,
venners venner og folk overalt i verden har bidratt fra sine stabler, det
vil si i bytte mot engelske blader om dukkehus. Jeg har blitt overrasket
over utvalget av stoff, og det har vært moro å vente på squishies,
en annen betegnelse jeg har lært!
Quiltens hovedmønster inneholder et stort, langstrakt hexagonsenter
som er en charm quilt i seg selv. Det er 2782 sekskanter i sentrum.
Dette var egentlig hele quilten, slik den var ment å skulle være. Jeg planla
ikke, med andre ord, å lage en full size quilt i utgangspunktet. Jeg avsluttet
quilten med et par rader blått stoff. Så syntes jeg det ville bli fint
med noen flere rader med farger. Og så avsluttet jeg igjen med en blå
rad. Så tok galskapen over. Jeg utarbeidet på isometripapir hvordan jeg kunne ramme inn
området i midten med mindre områder av en maken form. Disse områdene var
overkommelige å lage, og det var spennende å se
hvordan quilten vokste.
Og slik fortsatte det. På det tidspunkt da jeg var ved å avslutte
forsiden, hadde jeg flere små stoffbiter enn noen gang. Det
virket dumt å kjøpe stoff spesielt beregnet på baksiden, så jeg lagde en quilt
til med større sekskanter til baksiden. Der er stoffet på mange
måter mer synlig, og jeg kan kjede folk med historier om skjørt jeg lagde
i 60-årene, verdifullt stoff fra 30- og 40-årene og klær fra mine
barns dukker i 80-årene. Pluss stoff fra hele verden da, selvfølgelig.
Et spesielt kjært minne for meg er da jeg satte inn den aller siste
sekskanten på frontquilten den 10. mai 2001, på min avdøde mors
fødselsdag. Det var ikke planlagt, bare en hyggelig tilfeldighet.
Familien feiret med champagne da quilten endelig var ferdig ti dager
senere, etter bortimot to og et halvt års arbeid med den omtrent hver dag.
13. mai 2006
Ta en kikk på detaljbildene
av Scrap Happy og på Lynne Paynes
nettsted.
