Oversatt fra The Quilter's Guide to Amish Quilts av Jan Jeffersen og Maggi McCormick Gordon  og Jan Jeffsersens artikkel Applique's departure, 1996, i Popular Patchwork.

Fra abstrakte geometriske former til avbildninger i applikasjon

Applikasjon er en avbildningsteknikk, som for eksempel den type håndarbeid som fine damer tradisjonelt utførte. Den er ganske ulik Amishenes konvensjonelle quiltearbeid i og med at det dreier seg om en billedquilt. De tidligste Amishteppene som Bars og Center Diamond var geometriske og abstrakte design. Selv i dag er Amishene i sitt daglige liv imot bilder, fotografier og enhver form for gjengivelse av dem selv. Du vil aldri se det henge portretter på en Amishvegg. De har ingen familiefotografier å se på for å minnes gamledager. Stamtreet er eneste hjelpen de har til "hukommelsesfloken" , ellers er muntlig overlevering den måten informasjon passerer på fra en generasjon til den neste.  De som besøker Amishområder er ofte overrasket over Amishenes uvilje mot å bli fotografert. Det er ikke bare griller, men på samme måte som øvrige normer for deres livsførsel hviler avslaget om fotografering på en begrunnelse, et sitat fra 2. mosebok, kapittel 20, vers 4-5, som sier: "Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden, eller i vannet under jorden." Amishene tolker det dithen at ethvert bilde av en selv vil være et avgudsbilde, og derfor ulovlig. Selv Amishdukkene lages uten ansikt. Ansiktstrekkene dannes av Amishbarnets fantasi, ikke et menneskes hånd. Den gamle ordren om å ikke lage noe som ligner noe som helst, ble overført til quilt- og kunsthåndverk, så Amishene ble ikke oppmuntret av billedkunsten. Det finnes likevel i dag en del Amishkunstnere, og noen skulptører. Og barn oppfordres til å tegne det de ser rundt seg, særlig naturen.

Amishenes lære avskyr stolthet og forfengelighet. De ser på stolthet som den verste synd. Den  vektlegger  individet, og er en trussel mot samfunnet og Amishenes forpliktelse vis-a-vis gruppen. Stolte mennesker ønsker å bli lagt merke til, vil framheve seg. Ydmykhet for Amishene er å leve sitt liv og utføre sitt arbeid uten offentlig anerkjennelse. Amishene rangerer ikke arbeid etter hva en oppnår. 

For dem er det ikke hva slags jobb en utfører, men hvordan en utfører jobben som betyr noe. Arbeidet utføres og livet leves som best en evner, og det forventes ingen belønning. Å bli ekstra valgt ut ses på som flaut og lite hyggelig. Ros skal gis hele gruppen.  Det er ikke noe foregivende i et Amishliv. Deres sammenvevde samfunnet innebærer at alle kjenner hverandre. Et virkelig Amish-jeg er åpent for alle fra fødselen av. Amishfolk møter sjelden nye mennesker bortsett fra the English, som de ikke ønsker å gjøre inntrykk på. Av og til kan en besøkende fra et annet samfunn eller en annen stat forårsake oppstyr, men noen vil uvegerlig ha slektninger i områder som kan rapportere alt om vedkommende. Det er sjelden behov for å "klatre" eller skaffe seg et navn. Slikt beundres ikke, og kan tvert imot resultere i en helt motsatt effekt for den håpefulle. Vedkommende kan miste venner, ikke vinne dem. Mens mange moderne mennesker prøver å finne seg selv, er Amishmenneskets mål å miste seg selv.

For Amishene betyr det å posere foran et kamera for mye personlig stolthet. Hvis et bilde tas uten at Amishpersonen er klar over det, betraktes ikke den situasjonen som synd eller overtredelse av noen art hos dem. På den annen side gir ikke det turister adgang til å knipse i vei. Det er fremdeles plagsomt og påtrengende å bli behandlet som en merkelig utstillingsgjenstand. Selv den mest oppegående Amishperson vil avslå spørsmål om å la seg fotografere. En Amishkvinne som stadig lar turistgrupper få komme inn i sitt hus, som trives i deres selskap og entusiastisk selger sine quiltetepper, vil likevel ikke la dem få fotografere henne. Amishbarn som ennå ikke er døpt kan fotograferes mer fritt, og det er ofte bilder av dem som utgjør størsteparten av illustrasjonene i Amishbøker.

Fordi Amishene er kloke mennesker, og gjerne bruker alle slags tilgjengelige medisiner, ser de på røntgenbilder som en nødvendig del av en foreskreven behandling. Fotografiet i seg selv er ikke avguderisk. Amishene føler at dagens avgudsbilde er jeg-et, en glorifisering av personens ytre. De er mer interessert i personens indre. Som en Amishmann engang sa: "Vi tror at det å involvere oss i fotograferingens verden leder oss vekk fra, og ikke henimot, ydmykhet".

Moderne utvikling

Rød rose som symbol for Lancaster

Applikasjonsdesignet The Lancaster Rose er et avvik fra tradisjonell Amishquilting på mange måter.  For det første, designet er moderne. Det oppsto i 1976, i anledning 200-årsfeiringen til Lancasterquilternes hjemland. Historien forteller at i det 15. århundre, i løpet av rosekrigene (1455-85) om tronfølget, representerte en hvit rose kongehuset York og en rød rose kongehuset Lancaster. Denne tradisjonen grep de amerikanske byene York og Lancaster fatt i, to byer som ligger 50 km fra hverandre i avstand, adskilt av elven Susquehanna. En raffinert adapsjon der den engelske røde rose nå tjener som symbol for Lancaster. For det andre, designet er applikasjon, en  metode som verken er særlig Amishsk eller amerikansk. De første amerikanske quiltere var blokk- og mosaikksømmens mestere, mens deres europeiske kollegaer holdt på med applikasjonsarbeid i sine stuer. Nybyggerne holdt på med sin møysommelig lappeteknikk på farmene, mens byfruene skapte mesterverk i applikasjon. Noen farmeres koner lagde imidlertid applikasjonsquilter også. Quiltene deres av små, sammensydde stoffrester var bruksgjenstander, mens applikasjonsarbeidet var en ener, en quilt verdt å vise fram.

Noen av de mest ettertraktede antikke quiltene i USA er de praktfulle applikasjonene med navn "Baltimore album quilts", som ble laget av kvinner i Baltimore i 1840-årene for å feire "sitt liv og sin by". En av disse quiltene ble for lenge siden solgt for $100.000,00. Amishkvinnene lagde selvfølgelig ikke slike strålende, tidkrevende og uøkonomiske quilter, fordi deres tradisjon var mer alvorlig, og nyttepreget. Men i løpet av de siste 25 årene har de blitt mer begeistret for applikasjon, og de fleste av de nye designene deres i dag er applikasjon. Det er interessant å merke seg at mens ikke-Amishquiltere skaper moderne, abstrakt design, beveger Amishquiltere seg fra geometriske abstrakter til billedlige arbeider. De nye applikasjonsdesignene deres omfatter naturens skjønnhet, og farger, fugler, blomster, frukt, bånd og sløyfer. Den tredje forandringen er at noen av stoffene i Lancaster-rosen kan være mønstrede. Rosen kan lages av et hvilket som helst stoff, trykk eller farge, selv om originaldesignet var rødt med grønne bladet på hvit bakgrunn. Denne fargekombinasjonen ligner det 19. århundres Baltimore album quilts, som hovedsakelig var utført i rødt og grønt. I dag er Lancaster-rosen å finne i alle farger fra blå og lille til rosa og gul.

Selv om Amishenes måte å quilte på i dag er forskjellig fra tidligere, har Lancaster-rosen dype røtter i quiltingens historie. Det er mange applikasjonsdesign fra det 19. og 20. århundre som baseres på  Rose of Sharon, Wild Rose, Wreath of Roses og Whig Rose. Det har antageligvis noe med Amishenes sveitsisk-tyske bakgrunn å gjøre , fordi så mange av designene i applikasjon ligner maling og stensilering på møbler som er funnet særlig sør i Tyskland. Kvinner som har bedrevet håndarbeid rundt om i verden, har brukt design fra antikke Egypt til India og videre til Europa. I løpet av middelalderen ble applikasjonsdesign brukt i flagg og faner, og på militært antrekk. Ved det 18. og tidlig 19. århundre hadde tilgjengeligheten av rimelig bomullstoff brakt applikasjonen inn til den allmenne husstand. Det er denne lange tradisjonen Lancasterfylkets Amishquiltere har trykket til sitt bryst, og gjort sin egen.

Tor Førdes oversatte referat fra en del av Roy Strongs bok "The Story of Britain".

England fra Hundreårskrigen til Henrik VII. Engelsk middelalder. Hundreårskrigen.

Rosekrigene

Henrik VI var bare ni måneder gammel da han ble engelsk konge, og ti år gammel ble han kronet i Paris som konge av Frankrike under navnet Henrik II. Hva ingen hadde ventet var at Henrik skulle bli en enfoldig person som mest interesserte seg for bønn og meditasjon. Han interesserte seg ikke for kongelige oppgave, som krigføring og intrigespill. Men det var nettopp i disse to kunster en konge burde være en mester for å lykkes. Henrik VI greide ikke å styre England, han prøvde ikke engang. Dette førte til at forskjellige adelsgrupperinger søkte å styre landet. Og dette førte igjen til borgerkrig.

Bestefar til den nye kongen, Edvard III, hadde hatt mange barn, og det var derfor mange som kunne kreve krona. Henrik VI stammet fra Edvard den tredjes tredje sønn, John av Gaunt. Richard, hertug av York hadde kanskje et bedre arvekrav enn kongen selv siden Richard stammet fra Edvard IIIs annen og fjerde sønn. I 1450 krevde Richard en plass i regjeringa. Først ble han nektet dette, men da kongen ble sjuk fikk han stilling som Protector of England, og reell makt.

Dette innledet den lange perioden med ustabilitet som er kjent som Rosekrigene. I 1455 kom kongen til helse igjen, og for å beholde makta måtte Yorkene ta kongen til fange. Den som holdt kongen i forvaring kontrollerte kongeriket. Det kom en lang periode der forskjellige grupper sloss om å holde kongen i fangenskap. Yorkene ble til slutt slått og måtte rømme fra landet. Gjennom en periode på 25 år skiftet kongen fangenskap ikke mindre enn seks ganger.

I 1460 landet Richard, hertug av York, i Chester med kravet om at han skulle bli konge. Lancasterne slo ham i slaget ved Wakefield Bridge, og hertugen av York ble drept der. Men Richard hadde en dyktig arving i Edvard, jarl av March. Denne ledet en ny York-hær til seier, og Edvard ble installert i London som kong Edvard IV. Det tok ham ti års kamp videre for å sikre kongedømmet. I løpet av denne ble kong Henrik VI drept, og Lancasterne sterkt desimert.

Likevel var Rosekrigene (kalt slik fordi York hadde som merke ei hvit rose og Lancasterne en rød rose.) en "fredelig" krig som rammet sivilbefolkningen lite sammenliknet med mange andre kriger. Hundreårskrigen var langt verre for Frankrike de årene den hadde rast enn Rosekrigen var for Englands folk. Under Rosekrigene var det først og fremst adelsmenn og riddere som ble drept, og det var knapt noe tap.

Edvard IV som konge

I 1471 var Edvard IV alminnelig akseptert som konge, og han styrte i tolv år. Edvard IV var en vellykket konge. Han satte opp et nytt finansdepartement som ble kalt the King's Chamber for bedre å kunne følge med sine utgifter og inntekter. Han ville prøve å drive staten ut fra sine egne inntekter for å bli minst mulig avhengig av Parlamentet. Kongen arbeidet for å øke sine inntekter både ved å øke sin formue og å øke utkommet fra den eksisterende formuen. Og utgiftene kunne holdes nede ved å unngå krig. Han sørget for at de store tollinntektene ble krevd inn på en sånn måte at inntektene ikke ble borte på veien, men kom fram til kongen. Kongen drev sjøl som en betydelig handelsmann, og han var den først konge på mer enn tre hundre år som ikke døde nedsyltet i gjeld. Kongeparet fikk ti barn, og dette var også et verdifullt tilskudd, for barna kunne giftes inn i andre mektige familier og sånn være med på å skape viktige allianser. Men Edvard IV ble ikke gammel. Da han døde var arvingen bare tolv år gammel, og det var strid innenfor familien, blant Yorkene. Det skyldes at han hadde giftet seg med Elizabeth Woodville som kom fra de lågere lag av folket. Dette ekteskapet hadde vært holdt hemmelig i flere år. Og da det ble kjent ble det vanskelig akseptert i resten av den høyadelige York-familen. Dessuten søkte Woodvillene å utnytte situasjonen på en grådig måte, mente resten av York-familien.

Kong Richard III i oppgang og nedgang

Da Edvard IV døde i 1483 var arvingen, Edvard V, tolv år gammel. Kongens råd begynte å forberede et formynderstyre, som vanlig var mens en konge var mindreårig. Det var konflikter innen rådet om hvordan dette skulle gjøres. Den avdøde kongens bror, Richard, hertug av Gloucester, hadde vært lojal mot sin bror, og representert ham i Nord-England. Der hadde han benyttet sin maktstilling til å bygge opp stor personlig rikdom ved utpressing og trusler. Da kongen døde begynte Richard å arbeide for å fjerne alle sine fiender. Han hadde støtte i nord og fra de som hadde vært sterkest motstandere av dronningens familie, Woodvillene. Richards nærmeste allierte var hertugen av Buckingham, hertugen av Suffolk og arvingen til hertugdømmet Norfolk. Deres første mål var å skaffe seg kontroll over den unge kongen. 30. april 1483 tok de kontroll over kongen og fengslet lederne for Woodvillene, som den unge kongen hadde vært sammen med. Kongen ble plassert i Tower i London, som var det vanlige oppholdsstedet for en konge før kroninga. Deretter arresterte Richard tre av den avdøde kongens viktigste ministre, og anklaget dronninga for å planlegge et komplott mot Richard. Deretter ble den unge kongens yngre bror også ført til Tower. Og så forsvant de. Når og hvordan de ble drept er ikke kjent. Richard hevdet at de to kongesønnene ikke hadde noe krav på krona fordi ekteskapet mellom foreldrene deres ikke var gyldig. Og at Richard sjøl var arving til krona.

Denne voldsomme framgangsmåten ble ikke akseptert. Richard hadde vært prinsenes beskytter, og likevel hadde han myrdet dem. Han mistet all støtte.

© Quilteposten 2009