En quiltedugnad i landsbyen vår

Av Mary E. Wilkins (Freeman)

En lurer iblandt på om det noensinne vil bli mulig å oppnå absolutt ro og hvile i byen vår, om vi noensinne kommer til veis ende med tanke på quilts. Man tenker etter en uke, lett svermende med quiltende bier, at "nå må vel alle husmødrene på stedet være godt forsynt, det vil sikkert ikke bli nødvendig å lage flere quilter på seks måneder minst". Men så, den neste morgen banker en søt, liten pike med krøller og rent forkle på døren, og utsier sitt riktige bonderfangerknep av en lekse, med korrekt uskyldsmine: "Mor sender sine komplimenter, og vil bli glad hvis du kan komme til henne på quiltedugnad i ettermiddag".

En lurer også på om quilter, akkurat som blomster, har sin sesong med rikeligere produksjon. Vanligvis virker det som om vinteren er å foretrekke, med tanke på muntre forviklinger i full blomst. Om vinteren er det lengre kvelder for lystigheter etter at sømoppgaven er gjort, og de unge mennene dukker opp. Det er bedre mulighet for stekte epler og kastanjer, og "flip" (en alkoholholdig drikk), og for sosiale leker. Det er lettere, og også morsommere å kjøre de lange milene mellom gårdene i slede, hvis det bare er en elsker og hans ungjente, eller en treslede hvis det er en nabogjeng eller en hel familie. Nåvel. Forresten, blir så mange av våre unge kvinner forlovet om våren og gift om høsten, slik at dugnadene florerer de varmeste midtsommerkvelder og -netter.

For eksempel ble Brama Lincoln White forlovet med William French fra Somerset, sønnen til George Henry French, den første søndagen i juli. Og allerede uken etter sendte moren hennes ut invitasjon til en quiltedugnad.

Heten i løpet av den uken er noe en husker. Det var så varmt at bare de yngste og mest impulsive ble sendt på landtur den 4. juli. Cyrus Emmett fikk solstikk ute på jordet og fru Deacon Stockwells mor som var godt over nitti ble helt overveldet av heten, og døde. Fru Stockwell kunne ikke komme til quiltingen fordi moren hennes var blitt begravet dagen før. Det var trist for fru White og Brama Lincoln fordi fru Stockwell er en av de raskeste quilterne som har levd, men det var ingen særlig deprivasjon for fru Stockwell. Nesten alle kvinnene som var invitert kviet seg for å gå. Dugnaden var på torsdag, som var den varmeste dagen den uken. Jorden syntes å avgi varme som en ovn, og himmelen var som lokket på en kokende gryte. Den varme luften dampet opp i ansiktene våre fra bakken, og slo ned på toppen av hodene våre fra himmelen. Det fantes ikke en kjølig plass noe sted. Landsbykvinnene sto opp før daggry, luftet rommene sine, stengte så vinduene, dro for gardiner, rullgardiner og skodder for å stenge ute alt sollyset, men innen en time trengte heten i gjennom.

Fru Harrison Whites dagligstue var sørvestvendt, så rullgardinen måtte opp for å få inn nok lys, en hard ildprøve å gjennomgå, virket det som. Lurinda Snell sa til fru Wheelock at det virket som om Brama Lincoln kanskje hadde gjort seg klar til å bli gift i bedre vær, etter å ha ventet så lenge som hun hadde gjort. Brama var ikke så veldig ung, men Lurinda var eldre og hadde gitt opp å bli gift i hele tatt for årevis siden. Fru Wheelock syntes hun var litt bitter, men hun syntes bare synd på henne for det. Lydia Wheelock synes alltid synd på folk for deres synder, feil og mangler heller enn å legge skylden på dem. Hun beroliget Lurinda, og ba henne ta på seg sin gamle musselinskjole og ta med seg paraplyen og palmeviften sin. Og vinden kom fra sørvest, så det ville bli en lett bris i fru Whites dagligstue selv om det var sol.

Kvinnene gikk tidlig av gårde til quiltingen, de var ventet klokken ett for å få en lang ettermiddagsøkt. Åtte var invitert til å quilte: Lurinda og fru Wheelock, den unge enken, Lottie Green og fem andre kvinner, noen av dem ganske unge, men mestere i slikt arbeid.

Brama og moren hennes skulle ikke quilte, de hadde kveldsmaten å besørge. Bramas tilkommende mann skulle komme fra Somerset til lunch, og et visst antall menn fra landsbyen vår var invitert.

Noen få minutter før klokken ett gikk quilerne nedover gaten med paraplyene vippende opp og ned over hodene sine. Fru Harrison White bor på sørsiden i det store huset hvor mannen hennes har butikk. Hun åpnet døren da hun så gjestene komme. Hun er en solid kvinne, og hun hadde på seg en stor, rutete kjole i et lett stoff, åpen i den krøllete halsen. Håret hennes hang fast til tinningen i våte strimler, og ansiktet var brennende. Hun hadde akkurat kommet fra kjøkkenet hvor hun holdt på å bake kake. Hele huset deres hadde en eim av noe søtt og krydret. Hun førte gjestene inn i dagligstuen hvor den store quilterammen var spendt ut. Den tok nesten hele rommet. Det var så vidt det var plass til quilterne å åle seg rundt og sette seg fire på hver side. Patchworkstykket var festet stramt til pluggene på quilterammen. Mønsteret var intrikat, det fremviste soloppgangen, antall deler var helt utrolig, og stoffet av det mest strålende og fineste slag.

"De fleste av bitene er nye, og jeg tror ikke annet enn at frøken White klippet dem rett av varene i butikken", hvisket Lurinda Snell til fru Wheelock da vertinnen hadde trukket seg tilbake og de hadde begynt på arbeidet. Videre ble de enige med hverandre i at fru White og Brama måtte ha laget patchworkstykket i hemmelighet med tanke på en plutselig og høyst usikker ekteskapelig eventualitet.

"Jeg tror ikke annet enn at denne quilten er sydd på helt siden Brama Lincoln var 6 år gammel" hvisket Lurinda Snell så høyt at alle kvinnene kunne høre henne. Så plutselig bykset hun forover og pekte med sin skarpe pekefinger på en grønn og hvit stoffbit midt i quilten. "Der, jeg visste det", sa hun. "Jeg husker det stoffstykket i en blokk jeg så Brama Lincoln sy sammen hjemme hos oss før Francis giftet seg". Lurinda Snell har en fantastisk hukommelse. "Det er ganske mange år siden" sa Lottie Green. "Ja", hvisket Lurinda Snell. Når hun hvisker er s-ene hennes så hvislende at det gjør vondt i ørene, og hun er veldig flink til å hviske. Jeg pleide å være sammen med Francis en god del før han giftet seg, hvisket hun i tillegg, og så trodde hun at hun hørte fru White komme og fortsatte videre veldig høyt i en elskverdig tone, "hvor behagelig det er i dette rommet for alle det er slik en varm ettermiddag". Men hennes listighet var unødvendig, for fru White kom ikke.

Kvinnene kalket snorer og markerte patchworken i et rombeformet mønster for quilting. To kvinner holdt i endene på en kalket snor ved å strekke den forsiktig langs patchworken, og en tredje snappet den. De lagde en rett kalket linje som nålen kunne følge. Når et område så langt de kunne rekke var blitt kalket, quiltet de det. Når det var ferdig, rullet de quilten opp og markerte et annet område.

Brama Lincolns quilt var veldig stor, men det var mulig å få den ferdig samme ettermiddag for kvinnene arbeidet flittig i den veldige heten. De var redd for at Brama Lincoln skulle bli skuffet og tro de ikke hadde jobbet så iherdig som de kunne, når moren hennes hadde så mye bry med å lage ettermiddagste til dem.

Ingen så Brama Lincoln eller fru White igjen den ettermiddagen, men de kunne høres når de gikk ut og inn av kjøkkenet og stuen, og ved femtiden begynte det å klirre i porcelenstallerkner og sølvskjeer.

Kvart på seks kom mennene. Det var bare tre eldre av dem i selskapet: Herr Harrison White selvsagt, fru Wheelocks mann, og Herr Lucius Downey som hadde mistet konen sin for et år siden. Alle de andre var unge og sett på som kavalerer i landsbyen.

Kvinnene hadde akkurat gjort ferdig quilten og rullet den opp, og tatt ned rammen, da Lurinda Snell spionert på Herr Lucius Downey som ankom, og skrek opp og løp, og alle jentene etter henne. De hadde med seg silkeposer med ekstra stas som kniplinger, sløyfebånd og kammer til å ha på seg om kvelden, og de raste opp en etasje til et ledig rom alle sammen.

Da de kom ned med båndene lett flyende, og noen av dem med nylagte krøller, hadde alle mennene kommet, og fru White ba dem spasere ut for å få te.

Stakkars fru White hadde tatt på den lilla silkekjolen sin, men i ansiktet hennes så det ut som om blodet skulle briste i gjennom, og håret hennes var som limt til pannen. Brama Lincoln så veldig bra ut, panneluggen hennes var krøllet, og Lurinda trodde hun hadde hatt håret i papir hele dagen. Hun hadde på seg en lang, rosa musselinskjole, rysjet hele veien til livet, og satt ved siden av kavaleren sin ved bordet.

Lurinda Snell satt på den ene siden av herr Lucius Downey og Lottie Green på den andre, og de så til at tallerkenen hans var godt fylt. En gang skubbet noen borti meg for å se, og da var det fem kakeskiver og tre paistykker på tallerkenen hans. Men, de forsvant alle sammen - herr Downey hadde veldig god appetitt.

Fru White hadde et teselskap som vil gå inn i landsbyens historie. Alle lurte på hvordan hun og Brama hadde klart å gjøre så mye i den forferdelige heten. Det var syv kakeslag ved siden av smultringer, småkaker og en liten vørterkake, det var fem slags paier og vaniljekrem, varme kjeks, kalde brød, preserver, kald skinke og tunge. Ingen annen kvinne i landsbyen hadde noen sinne holdt et bedre quiltemåltid enn fru White og Brama.

Etter maten gikk mennene inn i salongen og satt i en rad langs veggen, mens kvinnene assisterte hverandre i å ta av bordet og vaske opp.

Så gikk alle kvinnene inn i salongen til mennene, bortsett fra fru Wheelock som gikk hjem for å ta seg av barna til Lottie Green, og kveldens underholdning begynte. Fru White prøvde å få alt til å fungere som normalt på tross av varmen. Hun hadde til og med fått Slocum-gutten til å komme med fela si så selskapet kunne danse.

Først lekte de leker, köbenhavn, postkontor, rull teppet og resten. Unge og gamle lekte utenom Brama Lincoln og kavaleren, de satt i sofaen og ble mistenkt for å holde hverandres hender under hennes rosa rynkekappe. Mange syntes det var tåpelig av dem, men da Lurinda Snell fortalte det til fru Wheelock neste dag, sa hun at hun syntes det var mange verre ting å skamme seg over enn kjærlighet.

Lurina Snell lekte lekene med stor glede, hun er ganske liten og sterk, og kunne hoppe for "rull teppet" som en cricket. Lurinda er ganske jenteaktig på mange måte til tross for bitterhet på grunn av sin ensomme status, og hennes åpenbare lening mot herr Lucius Downey. Hun fanget alltid teppet før det sluttet å rulle, og trakk til seg hendene før de ble klasket til i "köbenhavn", mens derimot Lottie Green nesten uten unntak ikke klarte det, og ble som en konsekvens av det kysset så mange ganger av herr Downey at nesten alle smilte og fniste etterpå.

Men Lurinda Snell var ytterst rastløs da de lekte postkontor, og Lucius Downey hadde så mange brev til Lottie Green at til slutt klarte hun å sette en stopper for leken. Postkontoret var i inngangspartiet, og selvfølgelig var stuedøren stengt mens brevene ble levert, og Lurinda protesterte mot det. Hun sa at rommet var så varmt med døren lukket at hun begynte å føle en surring i hodet, noe som alltid betø fare i familien hennes. Bestefaren hennes var blitt overopphetet, var blitt grepet av en surring i hodet og døde om på flekken, og det hadde faren hennes også gjort. I det hun sa det så folk bekymret på Lurinda, ansiktet hennes var rødt, posthuset stoppet og inngangsdøren ble åpnet.

Deretter ble Lottie Green bedt om å synge, når hun som regel er til stede, hun har slik en søt stemme. Hun stilte seg midt på gulvet og sang "Annie Laurie" uten noe akkompagnement, fordi Slocum-gutten, som ikke er noen musiker akkurat, ikke kunne spille den melodien, men Lurinda fikk et hikkeanfall. Ingen tvilte på at hun virkelig hikket, men det ble betraktet som rart at hun ikke dempet den med et lommetørkle, eller i det minst forlot rommet, istedenfor å ødelegge Lottie Greens nydelige sang, hvilket hun fullstendig gjorde. Hvis Slocum-gutten hadde kunnet spille melodien på fela si, ville det ikke blitt så katastrofalt, men "Annie Laurie " uten annet akkompagnement enn hikking var et feiltrinn. Brama Lincoln snek seg på tå ut på kjøkkenet og hentet litt vann så Lurinda kunne ta ni slurker uten å stoppe, men det kurerte henne ikke. Lurinda hikket til sangen var slutt.

Slucum-gutten hadde stemt fela og dansen begynte, men det ble ingen suksess - dels på grunn av Lurinda og dels på grunn av heten. Lurinda ville ikke danse etter den første, hun sa at hodet hennes summet igjen, og folk trodde - det kan ha vært urettferdig - at hun var lei seg fordi Lucius Downey ikke hadde invitert henne til dans. Det ødela opplegget, men bortsett fra det var rommet blitt ulidelig varmt. Alle vinduene var åpnet på vid gap, men natteluften som inn som mørke, varme vindblaff, og mygg og nattsvermere fulgte med. Alle de dansende viftet vekk mygg og tørket pannene sine. Ansiktene deres glinset i heten, og selv de søte pikene hadde et hensunket og pjuskete utseende på grunn av hår uten krøller og slappe kjoler.

Da Lurinda nektet å danse sa Brama Lincoln med en gang at det ville bli mye hyggeligere å være utendørs, hun tok William French i armen og banet vei. Resten av quiltedugnaden ble holdt i Harrison Whites hage foran huset. Folket satt der til det ble ganske sent, de fortalte historier og sang salmer og sanger. Lottie Green ville ikke synge alene, hun sa at det ville gjøre henne for iøynefallende. Hagen ligger ved siden av butikken, og det var nå en rekke unge menn på den åpne plassen, ved siden av de som kom og gikk. Plassen ble lyssatt av de store butikkvinduene. Brama Lincoln og William French satt så langt bak i skyggen som de kunne.

Herr Lucius Downey satt på dørtrappen, et stykke unna det dampende, han betraktet seg selv som ømfintlig. Lottie Green satt på den ene siden av ham og Lurinda Snell på den andre.

Det var en del skjult nysgjerrighet når det gjaldt hvem av de to han ville følge hjem. Noen trodde han ville velge Lottie, andre Lurinda. Problemet ble løst på en ganske uventet måte.

Lottie Green bor nesten en mil fra der han bor, i en retning, Lurinda en halv mil i den andre. Da quiltedugnaden løste seg opp, og etter dvelende tilbakeblikk og søte, bedende øyne under den pene, hvite rigolettaen, gikk Lottie nedover veien sammen med Lydia Wheelocks mann, Lurinda skled ulykkelig oppover veien i kjølvannet av et lykkelig, ungt par, så nær dem som mulig for beskyttelse mot farer i natten, og herr Lucius Downey gikk hjem alene.

***

© Quilteposten 2008