Av Mary E. Wilkins (Freeman)

Det var en gang en by som hadde en meget berømt institusjon for forbedring av viltre barn. Det var kort sagt en forbedringsanstalt, men av et helt spesielt slag. Den var blitt etablert for flere år siden av en menneskekjær dame som hadde en god del penger, som ønsket å bruke dem på noe godt.

Etter å ha tenkt lenge, hadde hun funnet på denne ideen om å grunnlegge en skole for å forbedre barn som var en prøvelse for sine foreldre og venner med sin dårlige oppførsel. Mer korrekt, skolen var designet for utakknemlige og utilfredse barn, ja, såmenn besto den i all hovedsak av denne siste kategorien.

Det var en spesiell politigjeng i byen som kun hadde i oppdrag å holde skarpt utkikk etter sure, gretne barn som klaget på sine foreldres behandling av dem, som syntes andre gutter og jenter hadde det mye bedre enn dem, og marsje dem av gårde til skolen. Disse politiene hadde på seg hvite skaftestøvler alle sammen, høye, spisse hatter, de bar køller med blå sløyfebånd og var lett gjenkjennelige. Mang en liten gutt ville smette rundt et hjørne for å unngå en sånn, fordi han nettopp hadde fortalt moren sin at en annen liten gutts mor hadde gitt han dobbelt så mye pai som han fikk. Han greide ikke å puste lettet ut før de hvite støvlene var ute av syne, og han kunne skjelve hele dagen ved ethvert bank på døren.

Det var ikke en gutt i byen som ikke var redd for denne skolen, selv om det kan virke ganske merkelig at de var det, fordi straffen virket ikke så ille i utgangspunktet. Helt siden skolen ble etablert, hadde den blitt ledet av en svært bemerkelsesverdig, liten, gammel dame. Ingen visste noen gang hvor hun kom fra. Den kjære kvinnen som grunnla institusjonen hadde fraktet henne til døren i vognen sin en morgen. Naboene hadde sett en liten, brun, innskrumpet skapning med en høyst uvanlig kjole stige ut og gå inn. Dette var alt noen noensinne visste om henne. Den kjære kvinnen hadde på en av sine reiser i en liten tysk by støtt på henne sittende og sy patchwork i et loftsvindu bak en blomsterkasse med fioler. Etter det ble hun kjent med henne og til slutt ansatte hun henne for å lede skolen sin. Den menneskekjære kvinnen var ganske bløthjertet, skjønner du, og selv om hun ville oppdra de slemme barna i fødebyen sin og få dem til å vokse opp som gode kvinner og menn, så ville hun ikke at de skulle ristes, ei heller få ørefiker, så ideene til den lille, gamle damen passet henne utmerket.

"Sett'em til å sy patchwork" sa denne lille, gamle damen, som sydde patchwork energisk mens hun snakket. Hun hadde på seg en patchworkkjole i sterke farger med et patchworksjal over skuldrene. Hatten hennes var også laget av bitte små patchworkkvadrater. "Hvis de syr patchwork" fortsatte den lille, gamle damen "kan de ikke gjøre ugagn. Bare la'em sitte i små stoler og sy patchwork, gutter som piker. La'em sitte og sy patchwork mens biene flyr over kløverengen ute i solskinnet, og de store, blåvingede sommerfuglene stopper ved rosene rett utenfor vinduene, og rødstrupene synger i kirsebærtrærne, og de vil alle ta skjeen i en annen hånd, skal du se", syende avsted med en  voldsom viljestyrke.

Så skolen ble grunnlagt, den lille, gamle damen plassert på toppen, og det fungerte beundringsverdig. Det var byens stolthet. Fremmede som besøkte den ble alltid tatt med for å besøke patchworkskolen, for det var navnet den ble kjent for. Der satt barna i sine små stoler og sydde patchwork. De var kledd i patchworkuniformer. Jentene hadde på seg blå og hvite patchworkkjoler og rosa og hvite patchwork barneforklær, og guttene blå og hvite patchworkbukser og forklær som jentene. Kjakene deres var runde og rosenrøde for de fikk nok å spise - brød og melk tre ganger daglig - men de så triste ut med tårer i mang en øyekrok. Hvordan kunne de hjelpe for det? Det virket som om de vakreste rosene i landet blomstret i patchworkskolens hage, og det var kolibrisvermer over dem, og store rød- og blåvingede sommerfugler. Og det var store kirsebærtrær et stykke unna vinduene, og de pleide være temmelig fulle av bær slik som rødstrupene sang i dem! Senere i sesongen var det eple- og ferskentrær også, eplene og de store, modne fersknene dro grenene helt ned mot bakken. Alt dette synlig fra vinduet i klasserommet.

Ikke rart at de stakkars, små, skyldige, som var murt inne med å sy sammen blå og grønne mønstrede stoffbiter, så triste ut. Hver dag ble stabler av stoff levert på døren til patchworkskolen, og alt måtte klippes opp i små deler og sys sammen igjen. Da barna hørte lyden av tunge tråkk fra sjåførene som brakte inn stablene med nytt stoff, løsnet tårene fra øyekrokene og rant nedover deres små kinn, ved synet av alt ekstraarbeidet de måtte gjøre. All patchworken måtte sys om igjen og om igjen, og hvert krumspring eller for lange sting måtte plukkes opp igjen, for patchworkdamen var veldig nøye. De måtte lage alle klærne sine av patchwork, og etter at de var unnagjort, patchwork sengequilter som ble gitt byens fattige. Så den menneskekjære, veldedighetsdamen, slo to fluer i ett smekk, kan du si.

Selvfølgelig ble ikke barna værende på patchworkskolen like lenge, på grunn av ulike slags misgjerninger. Men det var ganske få barn i byen som ikke en eller annen gang hadde sittet i en liten stol og sydd patchwork en kortere eller lengre periode. Før eller senere ville de beste barn synes de ble ille behandlet av foreldrene, de måtte gå til sengs tidligere enn de burde, eller de fikk ikke så mange sukkertøy som andre barn, og politiet kunne høre dem surmule og dra dem med til patchworkskolen. Borgemesterens sønn spesielt, som en ville anta klarte seg vel så bra som enhver annen, liten gutt i byen, han hadde vært på skolen en rekke ganger.

Det var likevel en liten gutt i byen som hvitstøvlepolitiet ikke hadde greid å arrestere ennå, selv om man skulle tro han hadde hatt mer grunn enn andre til å bli anklaget på grunn av sin skjebne i livet. For det første hadde han et jentenavn, og alle vet det kunne gjøre en gutt arg. Han het Julia. Foreldrene hadde kalt han det etter en tante som lovet at han ville arve pengene hennes hvis han ble oppkalt etter henne.

Så det var ikke noe å gjøre med det, men det var en stor prøvelse for han for de andre guttene plaget han, ulykkeligvis, og kalte han "frøken" og "søster" og sa "hun" i stedet for "han" når de snakket om han. Likevel klaget han aldri til foreldrene sine og fortalte dem at han ønsket at de hadde gitt han et annet navn. Foreldrene hans var veldig fattige folk, som arbeidet hardt, og Julia hadde mye grovere klær enn de andre guttene, og enklere mat, men han var alltid munter i forhold til det, og det virket aldri som om han syntes det var vanskelig at han ikke kunne få en fløyelsfrakk slik som sønnen til borgermesteren, eller ha med seg kaker til lunsj som advokatens lille gutt.

Men kanskje den største lidelse Julia hadde å bære, og det eneste som gjorde at han sto i fare for å komme på patchworkskolen, var bestemødrene hans. Det vil ikke si at bestemødre vanligvis blir sett på som lidelser. En kjær, gammel dame som sitter med strikketøyet sitt foran peisilden er en hyggelig person å ha i huset. Men Julia hadde fire, og han måtte jakte på brillene deres og plukke opp garnnøster så ofte at han fikk veldig liten tid til å leke. Det var uvanlig, men familiene på begge sider levde veldig lenge og det var faktiske fire gamle, to oldemødre og to bestemødre, to på hver side av bålet med strikketøyet sitt, i Julias hjem. De var greie, gamle damer, og Julia elsket dem inderlig, men de mistet brillene sine hele tiden og slapp alltid garnnøstene, og det ble en god del arbeid å utføre for en gutt alene. Han kunne ha fanget briller for en bestemor, men for fire, en mistet alltid sitt nøste mens han fant en annens, og et nøste kunne falle ned og rulle av gårde mens han løp etter et annet, ja, det var virkelig forvirrende til tider. Og så måtte han holde garnfeddene for dem så de kunne nøste, og armene hans pleide å verke, og han kunne kanskje høre guttene rope når de spilte fotball utenfor. Men han nektet aldri å gjøre noe bestemødrene spurte han om, og han gjorde det gladelig også, så det var ikke av den grunn han kom på patchworkskolen.

Det var første juledag at Julia ble arrestert og ført av gårde til patchworkskolen. Det skjedde på denne måten: Som jeg sa tidligere var Julias foreldre fattige, og nødvendighetsgoder til familien var det eneste de kunne skaffe til veie, det var veldig lite å bruke på leketøy. Men jeg tror ikke Julia klaget på det, han ville likt julegaver med nyttig ting like greit og ville ikke bli lei seg fordi han ikke fant en eller annen ubrukbar leke i stedet for en klesartikkel som han trengte for bekvemlighetens skyld.

Men han hadde fått det samme om igjen og om igjen, jul etter jul. Hvert år hadde alle de fire gamle strikket et par blå ullsokker til han og hengt dem opp til han på julekvelden. De hang der, alle sokkeparene, med ingenting i, i en rad på peishyllen, hver julemorgen.

Hvert år tenkte Julia på det flere uker før jul, og håpet og håpet han ville få noe annet denne gangen, men der hang de bestandig, og han måtte gå og gi alle fire en klem og late som om han syntes sokkene var det beste han kunne få, for han ville ikke såre dem for alt i verden.

Foreldrene kunne ha endret forholdene litt, men de ønsket ikke å gjøre de gamle sinte, og de måtte kjøpe så mye garn at de hadde ikke råd til å kjøpe noe annet.

Det verste av alt var at sokkene var strikket så skikkelig og av et så solid garn at de aldri ble utslitt, så Julia trengte aldri de nye. Hvis han hadde det, kunne han ha forsonet seg med likheten i julegavene, for han var en meget fornuftig gutt. Men kommodeskuffene hans var fulle av de samme sokkene rullet sammen til pene små, harde baller, de eneste ballene han noen gang hadde, tårene pleide å sprette frem i øynene hans hver gang han så på dem. Men han sa aldri ett ord før den julen han var tolv år gammel. På en eller annen måte var han da spesielt nedstemt over synet av åtte par sokker som hang på rad under peishyllen, men han klemte og takket bestemødrene og oldemødrene da som han alltid hadde gjort.

Da han imidlertid var ute på gaten litt senere, satte han seg ned i en døråpning og gråt. Han kunne ikke hjelpe for det. Noen av de andre guttene hadde fått så herlige presenter, og han hadde ikke noe annet enn disse samme blå ullsokkene.

"Hva er i veien, lille gutt?" spurte en stemme. Uten å se opp hulket Julia ut sin klage, men hvor stor var ikke hans skrekk da han følte seg berørt av en arm og ble løftet opp og fant seg selv i grepet på en politimann med hvite støvler. Politimannen hadde ikke det minste i mot Julias tårer og bønner, og førte han avsted mot patchworkskolen, løftet køllen med blå sløyfe så majestetisk som en tamburmajor. Julia måtte sette seg ned i en liten stol og sy patchwork sammen med de andre. Han hadde ikke noe i mot det nøyaktighetsarbeidet som noen av de andre, for han var vant til å bli holdt innendørs slik som bestemødrene bestemte, men han mislikte å sy. Hans straffeperiode var lang. Patchworkdamen, som besørget det, syntes det var veldig dårlig gjort av en liten gutt å klage fordi de snille bestemødrene hans hadde gitt han noen varme sokker i stedet for tåpelige leker.

Det første barna måtte gjøre når de kom på patchworkskolen, var å lage sine egne patchworkklær, som jeg har sagt. Julia hadde fått sine klær ferdig og var i ferd med å sy på et rødt og grønt sengeteppe i patchwork en dag da borgermesteren kom for å besøke skolen. Akkurat da var tilfeldigvis ikke sønnen hans der for å avtjene en periode. Borgermesteren var aldri sammen med fornemme personer når han kom.

I dag hadde han en kinesisk ambassadør med seg. Patchworkdamen satt ved pulten sin på podiet og sydde patchwork, majoren i sin fine dress av bomullssatin satt på den ene siden av henne, og den kinesiske ambassadøren i lang gul silkekjole på den andre.

Ambassadørens navn var To-Chum. Barna kunne ikke hjelpe for til tider å kaste stjålne blikk på hans øyebryn og flettede hårpisk, men de tok øynene fort tilbake på sømmen igjen.

Borgermesteren og kineseren ble ca en time, så etter at de hadde gitt noen kommentarer - ambassadøren sa sine på kinesisk, han kunne snakke engelsk, men kommentarene hans var klokere på kinesisk - reiste de seg for å gå.

Nå viste det seg at døren til patchworkskolen var av en ganske besynderlig konstruksjon. Den var laget av jern i en imponerende tykkelse, og åpnet som en hvilken som helst ufarlig dør, bare at den hadde mer magi ved seg enn det andre trygge dører noen gang hadde. Ved et visst klokkeslett på ettermiddagen, lukket den av seg av seg selv og åpnet på et visst klokkeslett om morgenen, når patchworkdamen gjentok et trylleformular foran den. Formelen virket overhodet ikke på noe annet klokkeslett, døren var slik konstruert at ikke en gang dens oppfinner kunne åpne den etter at den hadde stengt seg om ettermiddagen, før klokkeslettet neste morgen.

Borgermesteren og kineseren hadde nå blitt lengre enn de skulle. De var blitt så interesserte i skolen at de ikke la merke til hvordan tiden gikk, og patchworkdamen var blitt så opptatt med et nytt og intrikat mønster at hun hadde glemt å advare dem, slik hun pleide.

Så hendte det at mens borgermesteren kom seg trygt gjennom jerndøren, rett før den kinesiske ambassadøren skulle følge på, at døren begynte å gå igjen og lukket seg i fletten hans på et punkt høyt oppe.

Så der var ambassadøren på en side av døren og fletten hans på den andre, og døren ville ikke åpne seg før neste morgen. Her var det et fryktelig dilemma! Hva kunne gjøres? Der sto barna med patchworken sin i hendene, stirrende med åpne munner på pisken som dinglet gjennom døren og patchworkdamen blek av mismot i midten på den ene siden av døren, og den skrekkslagne borgermesteren og den stakkars kinesiske ambassadøren på den andre.

"Kan ikke noe gjøres?" skrek borgermesteren gjennom nøkkelhullet - det var et veldig stort nøkkelhull.

"Nei" sa patchworkdamen. "Døren åpner seg ikke før klokken seks i morgen tidlig".

"Åh, prøv!" stønnet borgermesteren. "Si formelen".

Hun sa formelen for å tilfredsstille dem, men døren var fast lukket. Den kinesiske ambassadøren måtte tydeligvis stå der han var til neste morgen, med mindre han fikk borgermesteren til å klippe av flettepisken, men det kom ikke på tale.

Så borgermesteren som var litt av en filosof, satte i gang med å tilpasse seg, eller snarere sin venn, situasjonen.

"Det er uunngåelig", sa han til ambassadøren. "Jeg er veldig lei meg, men alle må innordne seg skikkene til institusjonene i landet de besøker. Jeg skal gå og hente middag til deg, og en ekstra jakke. Jeg skal holde deg med selskap natten igjennom, og morgenen vil komme før du aner det".

"Vel", sukket den kinesiske ambassadøren som sto på huk så ikke fletten skulle stramme så hardt. Han var en tålmodig mann, men etter at han hadde spist middagen sin virket tiden fryktelig lang.

"Hvorfor snakker du ikke?" sa han til borgermesteren som satt og døste ved siden av han i en lenestol. "Kan du ikke fortelle meg en historie?"

"Jeg har aldri gjort noe slikt i mitt liv" sa borgermesteren som våknet til, "men jeg er veldig lei meg på dine vegne, kjære venn, kanskje patchworkdamen kan".

Julia kunne temmelig mange historier som bestemødrene hans hadde lært han, og han satt på en liten stol og fortalte dem hele natten til den kinesiske ambassadøren.

Han og borgermesteren var så interessert at morgenen kom og døren slo seg opp før de visste ord av det. Den stakkars ambassadøren dro pusten dypt og tok hånden rundt fletten for å kjenne at den var hel. Så ville han takke og belønne gutten som hadde fått de lange nattetimene til å gå så fornøyelig.

"Hva er han her for?" spurte borgermesteren og klappet Julia som knapt kunne holde øynene åpne.

"Han beklaget seg over julegavene sine" svarte patchworkdamen.

"Hva fikk du?" spurte borgermesteren.

"Åtte par blå ullsokker" svarte Julia og gned seg i øynene.

"Og året før det?"

"Åtte par blå ullsokker".

"Og året før det?"

"Åtte par blå ullsokker". 

"Har du aldri fått andre julegaver enn blå ullsokker?" spurte den forbløffede borgermesteren.

"Nei, herr borgermester" sa Julia spakt.

Så kom hele historien. Julia svarte litt ved hjelp av spørsmål, og de andre barna fortalte resten, og om kvelden kom ordren om å kle på han hans egne klær og sende han hjem. Men da han kom dit hadde borgermesteren og den kinesiske ambassadøren vært der før han, og der hang de åtte blå ullsokkparene under peishyllen, stapp fulle av de vakreste ting - kniver, baller, sukkertøy - alt han noen gang hadde ønsket, og hyllen var full også.

Ganske mange presenter var av kinesisk fabrikat, for ambassadøren betraktet dem som mer høytstående, selvfølgelig, og han ønsket å uttrykke sin takknemlighet til Julia så sterkt han kunne. Det var en sokk helt full av merkelige kinesiske snurrebasser. Et lite rundt hode, så likt ambassadørens at det nesten skremte Julia, tittet frem av sokken. Men det var bare en snurrebass med form som en liten mann med gul silkekjole som kunne spinne fantastisk rundt på gulvet på en fot, overraskende lenge. Det var en kinesisk damesnurrebass også som viftet seg kokett i det hun spant, og en kinesisk embetsmann som nikket klokt. Snurrebassene alene var nok til å dreie en gutts hode.

Det var lignende underlige ting i de andre sokkene. Enkelte av dem hadde ikke Julia bruk for, slik som silkestoff til dresser, kinesisk kreppsjal og vifter, men det var akkurat ting for bestemødrene, som etter dette satt ved hver side av peisen, veldig fornemme og fine, i stive silkekjoler med kinesiske sjal over skuldrene og kinesiske vifter i hendene, og rare sko på bena. Julia likte deres presenter like godt som sine egne, og kanskje ambassadøren visste at han ville gjøre det.

Borgermesteren hadde selv fylt sokkene med sukkertøy, og Julia plukket ut alle de av peppermynte og ga til bestemødrene. De var glade i peppermynte. Så begynte han arbeidet med å finne brillene deres som var blitt borte siden han hadde vært borte.

Novellen er skrevet av Mary E. Wilkins (Freeman) og er fra The Pot of Gold (D. Lothrop Company, 1892). Tilrettelagt for Internett av Jeff Kaylin og oversatt fra engelsk av Bente Wiik.

Wilkins har skrevet en rekke noveller, blant annet En quiltedugnad i landsbyen vår som er oversatt til norsk på Quilteposten.

© Quilteposten 2009