Nybyggertepper - trøst i tøffe tider
Fra forberedelser før avreise til etablering i vest
Enslige, eventyrlystne menns erobringer kan ha utløst interessen for nye
territorier, men den påfølgende store vandringen vestover var en familiesak.
Planene om å slå seg ned på det nye landområdet innebar mange diskusjoner,
og iveren for å få mer perifere familiemedlemmer til å følge med på ferden.
I de fleste tilfellene dro en vogn av sted med familie og venner fra samme
by eller område.
Det
var nødvendig med en god del forberedelser før disse familiene kunne begynne
på reisene sine. Driftige personer var raskt ute med å publisere guider
som potensielle nybyggere kunne kjøpe. I disse publikasjonene var det listet
opp nødvendig utstyr, inklusive skytevåpen, mat for seks måneder og sengetøy
inneholdende to eller tre tepper eller sengetepper for hver mann, kvinne og
barn. Det ble foreslått at hver familie brakte med seg sengetøy som skulle vare
minst et år etter ankomsten i vest, et hint om at både quilteutstyr og tid til
å quilte var noe det ville bli mangel på i det uutforskede land.
Mens mennene snakket ivrig om å overvinne utfordringene, om etableringen og
det rike jordbrukslandet som ventet dem, var de fleste kvinnene veldige klare
over farene og slitet som lå foran dem. En annen ting som gjorde kvinnene mer
tilbakeholdne fra å reise vestover, var de tette båndene til venninner og
familier. Høyst sannsynlig ville ikke disse kjære vennene noen gang se
hverandre igjen. Så for å lette denne adskillelsen ble det noen ganger laget
vennskapstepper til kvinner som skulle reise til landet i vest. En
vennskapsquilt er et minne over de kjære der hjemme.
Kvinnene samlet sammen alle de quiltene, teppene og knyttede sengeteppene de
kunne lage eller oppdrive. De mest spesielle teppene ble pakket i en kuffert
eller brukt for å pakke inn skjørt porselen. Hverdagsquiltene ble brukt på
sengene. Det gikk ikke lang tid før kvinnene fant ut at disse sengeteppene
kunne brukes til mye annet. En sammenbrettet quilt ga litt ekstra fyll på
kjerresetet for den som førte oksen eller for den som red den lange, tøffe
veien. Da vinden føk opp og hvinet langs støvede sletter, ble vanlige tepper,
lappetepper og sengetepper brukt til å dekke sprekkene og andre åpninger som
slapp inn det kvelende støvet i vognen.
Vandringen til lands
Til tross for bekymring og uro viste de fleste nybyggerkvinnene seg å være
hardføre og bestemte. Det skulle vise seg å bli en lang og besværlig reise
for de som dro til vestlystområdene med 9 til 12 miles hver dag, og vare i
flere måneder. Hvis en kvinne ikke allerede hadde kastet ideene om hva en
respektabel 1900-tallskvinne skulle gjøre, skulle hun snart se at hun ikke
hadde noe valg. Og selv om evnene hennes når det gjaldt matlaging, reparering
og barnepass var like viktig som alltid, ble hun snart kastet inn i oppgaver som
å samle ved eller bøffelmøkk til kveldsbålet, sette opp telt og ta seg av
matforsyningen.
Vognturen var ubekvem og skranglete så kvinner og barn gikk stadig oftere
til fots ved siden av vognen. Derfor ble det rimeligvis ikke ble quiltet stort
på veien. Enkelte kvinner klarte å sy sammen et par blokker eller kanskje en
quiltetopp, men det var vanligere at de strikket eller reparerte klær i løpet
av korte og tilfeldige stopp. Mens reisen beveget seg fremover ble det behov for
teppene til langt viktigere formål enn sengetepper og støvbeskyttelse. I noen
tilfeller ble de mål for piler i det de hang på den siden av vognen der
indianerne slo til. Tanken på fiendtligsinnede indianere var ikke den eneste
som lurte i nybyggerkvinnenes sinn. Det var mange farer på en slik lang reise.
Leie vindstormer og regn kunne gjøre klær og sengetøy gjennomvått, vognene
kunne kjøre seg fast i gjørme, og elver kunne bli umulig å krysse. Ikke bare
dyr og eiendeler kunne gå tapt på tøffe vadesteder, men mennesker også.
Lagerbeholdning inklusive oksen som trakk vognen kunne bli skremt på vill
flukt. Store horder av bøffler utgjorde en annen panikkartet fare.
Mødrene
var spesielt bekymret for barna. Det skjedde ofte ulykker og det var begrenset
medisinsk hjelp i tilfelle alvorlige skader. Kvinner fødte barn underveis under
forhold som gjorde barnefødsler ennå farligere enn de var på den tiden i
historien. Verst av alt var sykdom, den evige trussel. Mange døde på reisen av
sykdommer som kolera. Som du forstår var det å dø av sykdom og skade ikke
fremmed for det farende folk. Under mesteparten av reisen var treverk en
sjeldenhet og det var umulig å lage en skikkelig kiste. Å pakke inn en kjær
mor, et barn eller en ektemann i en quilt før begravelsen, ga familien trøst.
De visste at noe som symboliserte familien omkranset den døde i sin ensomme
grav langs veien.
Strabasene økte ettersom veien ble mer ufremkommelig. Noen ganger ble det
nødvendig å sette igjen porselen og møbeldeler langs veien. Selv quilter ble
forlatt enkelte ganger da det ikke lenger var nødvendig å beskytte kostelige
eiendeler. Da disse medbrakte ting hjemmefra ble kastet, følte kvinnene
adskillelsen fra sine kjære hjemme ennå heftigere.
Bosetningen på de nye landområdene
Straks nybyggerfamiliene nådde sitt mål, ble det behov for tepper og
quilter til annet enn å ligger på sengen. I steden for å holde regn og vind
borte fra vognen, dekket de nå vinduer og dører på tømmerkoier og andre
befestninger. Men det var også emosjonelle behov. Det å legge en quilt på en
seng ga kvinnene en fornemmelse av samhørighet med sitt tidligere liv. Det var
et sterkt behov for noe vakkert i deres golde, bare hjem.
Ankomsten til det nye landet forandret ikke livet stort, særlig hos de
første innbyggerne. Disse familiene måtte fremdeles bo i telt, i vognen eller
på en primitiv måte inntil tømmerkoien eller et hus med gresstorv på taket
kunne bygges. Det tok noen år å etablere en gård og deretter et hjem. Disse
årene var ofte vanskelige og ensomme.
Kvinnene glemte aldri noensinne venner og familie hjemme. Brevene de skrev
var en skjør forbindelse fordi en på ingen måte kunne være sikker på at
brevet nådde frem til mottakeren. Likevel fortsatte kvinnene å skrive brev som
til og med kunne innholde stoffrester etter en kjole de hadde sydd, eller for å
dele en stoffbit som kunne brukes i en quilt.
Livet på det nye stedet kunne aldri bli det samme som det kvinnene hadde
forlatt, men de fant tilsynelatende mer tid til håndarbeid. Quilting og andre
ting ble populære emner i løpet av sosialiseringstiden. Det ble til og med
mulig for kvinner å møtes fra tid til annen for å quilte. Fra å planlegge
quilter ved reisens begynnelse til muligheten å uttrykke kreativitet
gjennom quilting på det nye området, så var sirkelen sluttet.
© Anne Johnson, womenfolk
