Hils på en ekte quilter

Bli med meg til Bølerveien som ligger i en av Oslo forsteder. Vi skal til bydel 11 som er Østensjø bydel. Østensjø husflidslag har sine lokaler i "fjøset" på Bøler gård, et stort og stille sted med blant annet flere eneboliger. Og i en av dem bor Nutta.  

For å gjøre noe annet enn å tråkle sekskanter, går jeg i gjennom  papirene mine på toget, leser litt i Kastaniealleen og sjekker at jeg har husket å pakke det viktigste. Denne gangen har jeg en symfoni av ringende mobiltelefoner rundt ørene. Det er like greit å tråkle. Eller kanskje ikke? Mer om antitråkling senere. Jeg tenker på navnet hennes, at jeg synes det er rart. Jeg må spørre, for det går jo ikke an å hete Nutta, jeg mener døpe et barn noe sånt? Ett poeng til meg! Hun er oppkalt etter to bestemødre og heter Anne Marie. Så vet vi det! Mannen heter Arild og barna Henni og Hein. 

Nutta har lang tid som quilter. Hun var med i NQFs første styre sammen med vår ungarske pioner. Hun var sekretær og den som lagde de aller første medlemsbladene hjemme på kjøkkenbenken. I 1989 hadde medlemsbladet 12 sider og et opplag på 1200 blader, så bladet var populært. Senere har Nutta gitt ut tre quiltebøker. Den første, Blokkmønstre for quilting, kom ut i 1995, den andre, Fra lapp til quilt, som hun laget sammen med Anne-Kari Sprovin kom i 2000, og den tredje, Quilt i miljø, med samme medforfatter, kom ut i 2005.

Solen skinner og vi spaserer først gjennom Oslos gater. Det sier ikke klikk klakk klikk klakk fra skoene. Vi stopper ved lyden av et uvanlig strengeinstrument i gågaten, et cimbalom det står Budapest på, som en mann trakterer. Jeg tenker på NQFs pioner. Vi kommer til Det Norske Teatret der den nåværende redaktøren av Nuttas hjertebarn arbeider. Nutta skal hente noe, så vi setter oss ned og slår av en prat med Kristin. Så har hun sine to arvtagere ved siden av seg en stund ved bordet. Kristin Eikli lager medlemsbladet vårt i dag. Vi besøker bokhandelen på Karl Johan, går sake på de nye ujevne brolegningene (som vår tyske quiltevenninne snublet i en 17.mai ) og kjenner det yrende vårlivet på pulsen. 

For å komme til Bøler tar vi T-bane fra Nationaltheatret. Det er ikke lange turen, og heller ikke langt å gå fra stasjonen til Bøler gård.

Straks vi har fått av oss yttertøyet og satt fra oss posene får jeg en anelse av at dette kan bli morsomt. Ikke at veggene i huset røper det, men jeg er hos en ekte quilter. En ekte quilter har mange prosjekter under arbeid, flere ideer enn hun noen gang får realisert og  stoffer til flere liv. Jeg forstår raskt at Nuttas hovedinteresse innen quilting er intakt, og at denne damen er informert og engasjert i alt som har med faget å gjøre. Hun har mange ferdige og nesten ferdige arbeider. Nutta liker å dele ideer, og jeg gleder meg over å lære noe nytt. Hun kan mange teknikker og måter å gjøre ting på, og har mange veldig artige historier. Noe av det første vi snakker om etter noen av historiene, er om tråd. Ja, lite visste jeg om tråd før hun sier at hun alltid sjekker om tråden er fargeekte. Hun fikk nemlig en gang en overraskelse da en rød tråkletråd satte spor setter seg på en lys quilt. Det har jeg aldri opplevd, og ikke viet en tanke. Nutta bruker bomullstråd, syntetisk vil hun ikke ha. Jeg får flere fantastiske historier, og tenker på Storytelling as a Healing Art, som en steinerpedagog på Borgheim driver med. Jeg har ikke samme fortellerevne selv, men kom til å nevne en flytur til London der medpassasjeren min tredde i nålene for meg fordi det var dårlig lys. Så lærte herr og fru Rogaland ved siden av meg om sekskanter, tråkling og sydde blomster. De hadde aldri sett noe så rart i hele sitt liv, som det jeg holdt på med. Deres interesse var gamle engelske motorsykler. Før jeg lærer om antitråkling, dvs stryking i stedenfor tråkling, rekker Nutta meg en søt, liten eske med verdens smarteste ting: Den er så fin, den er til å dø av! Man dytter en nål med hodet ned i et smalt avlangt rør med hull i, legger tråden ved siden av i et lite spor, trykker ned en spak, tråden kommer ut i forkant, den tas forsiktig i, og dermed drar man en tredd nål opp av hullet. Ved siden av den lille luringen er det en knott til å sette en trådsnelle på og bak den en trådkutter. Gjett om den gjorde lykke! For sy må man!

Men tråkle sekskanter? Jeg har tråklet en del med mye forskjellig papir. Og jeg vet damen ved min side, Anne Marie som hun vitterlig heter, snakket om frysepapir for en tid tilbake. Det papiret du vet enkelte tigger en meter av hos damen bak disken i kjøtt-og fiskeavdelingen på Meny. Jeg har vært rundt på Menyene og spurt om en bit papir, og det har jeg fått, uten problemer, ja, og mye mer enn jeg har bedt om også. Rett hjem, klippe, klippe, stryke og tråkle. Jeg klippet sekskanter og strøk dem ned mot stoffets vrangside. Så satt de der av seg selv, og jeg frydet meg over å slippe å bruke knappenåler. Men, det var ikke det fru Haraldsen hadde ment, skjønner du, selv om hun røpet at hun elsker knappenåler med glasshoder. Nei da, sekskantene skulle legges på stoffets vrangsiden, de, med vokset side opp, ikke ned. - Mot jernet?, spør jeg vantro. - Ja, men du stryker ikke akkurat på voksen, sier Nutta rolig. - Du stryker bare med spissen av strykejernet, sier hun vennlig, du bretter først ned de to sidene langs trådretningen, så de andre i tur og orden. Og det sitter, sier hun. Ja, det er sant. Dette er også nesten til å dø av. Nutta demonstrerer så jeg kan se selv. Det er fantastisk. Fort ferdig, ingen tråkling! Og malene kan brukes omigjen – så lenge de limer!

- Kan du tråkle med teskje, sier hun og ser spørrende på meg, vil vite hva jeg tror hun gjør med teskjeen. Pinlig. Jeg som trodde hun ikke tråklet, men dette gjelder jo noe annet, det å holde de tre lagene sammen før quilting. Så svarer jeg noe jeg selv vet lyder ganske dumt. Jeg er varm. Hun må forklare at teskjeen holdes i venstre hånd når man tråkler for å ta i mot nålen og vippe den opp. Skjønner? Kjempesmart, ikke sant? Jeg så det hele for meg, jeg som alltid tråkler i to dager for å slippe å bruke quilteramme, og som alltid strever med å få opp nålen. 

Jeg ser meg rundt i det fine arbeidsrommet til Nutta, i husets andre etasje, etter deilig middag og vin. Bokhyllene er fulle av interessante quiltebøker. Hun har det fint rundt seg her oppe.

Nå må hun grave litt i hukommelsen, for jeg vil vite hvordan hun begynte med lappesøm. Nutta svarer at begynnelsen for henne var et kurs i klær etter primærsnittet. Jeg tipper at det må ha vært før oppstarten av Norsk Quilteforbund i 1988. Kurslæreren hennes kunne litt om lappesøm også, så hun lærte elevene bl a Log Cabin. Nutta kom neste gang med sitt røde og grønne arbeid, som læreren sa var feil. Det skulle vært mørkt og lyst. Nutta skjønte ikke det, og konkluderte med at lappesøm ikke var noe for henne. At læreren hadde forsøkte å formidle en tradisjon, var noe hun oppdaget senere. Men først så hun en utstilling på Husfliden i Møllergaten. Der var det et bærestykke på en kjole i skyggeapplikasjon hun ble begeistret for. Og hun så alle de fine teppene med små sting som så helt like ut, tepper med håndquilting. Så meldte hun seg på et grunnkurs der hun lærte mallaging, håndsøm på amerikansk vis, vanlig applikasjon, omvendt applikasjon og håndquilting. Deretter tok hun et fortsettelseskurs og lærte flere ulike teknikker som skyggeapplikasjon, hawaiiapplikasjon og trapunto.

Interessen hennes for blokkmønstre må jeg høre nærmere om og spør om den. - Da jeg oppdaget at det fantes massevis av kvadratiske mønstre med navn, amerikanske blokkmønstre, åpnet det seg en ny verden for meg, sier hun. - Og så ble jeg forundret, for det var sånn at et mønster kunne finnes i ulike bøker med forskjellige navn. Helt forskjellige mønstre kunne hete det samme, derfor begynte jeg å registrere dem. Etter å ha holdt foredrag i Trondheim, var det en der som foreslo at jeg burde gi ut en bok med materialet. Den tanken hadde jeg aldri tenkt, og etter mye arbeid, kontaktet jeg et forlag. Og så ble boken Blokkmønstre for quilting en realitet, takket være gode quiltevenninners hjelp, sier Nutta smilende og blid, med åpne grågrønne øyne med brune spetter.  

Så spør jeg om hun kan nevne norske og utenlandske quiltere som har betydd noe for henne. - Først og fremst  Anne-Kari Sprovin, som både er kunstner og en dyktig håndverker, kommer det raskt til svar. Videre nevner hun et kurs med Mary Mashuta i New York i 1989 som gjorde inntrykk. Mary brukte navnene på blokkmønstrene aktivt, akkurat som Nutta selv gjør. Et kurs på Hønefoss med Jean Ray Laury og Mary Coyne Penders var også med på å åpne øynene hennes. På det kurset ble deltakerne oppfordret til å se stoffene på avstand, og dermed ble Nuttas stoffer "nye" for henne. Så røper hun en viss sans for Ruth B. McDowell. Det er hun ikke alene om. Nutta har ikke gått på kurs med Ruth McDowell (vet mange sier "Rutta"), men derimot fikk hun anledning til å se en utstilling med arbeidene hennes på Lowell-museet i Massachusetts for noen år siden. Nutta sier at hun også har sans for Jinny Beyer, og liker at hun syr alle teppene sine for hånd med den fantastiske metoden der hun veldig hurtig trer stofflappene inn på nålen. Et kurs med engelske Dorothy Osler, ga Nutta stor forståelse for tegning av spesielle quiltemønstre, forteller hun.

Quilteren jeg besøker forteller at hun finner quiltemønstre overalt. Hun forklarer hvordan det trykte mønsteret i et stoff kan være en inspirasjonskilde. Hun ser at mange i dag ikke lar quiltingen fremheve formene i teppet . Det er jo så vakkert når quiltestingene ligger som en annenstemme oppå puslespillet av lapper, som det så fint ble uttrykt i et svensk tv-program. Jeg får se opptak av den fantastiske svenske quilteren med vakker musikk i bakgrunnen - to ganger. Ellers er Nutta opptatt av videreføring av håndverket vårt, den rike kvinne- og kulturhistorien, mytene og alle mønstervariantene, at man selv kan endre og leke med alle de eksisterende mønstrene. Når det gjelder kursvirksomheten hennes, forteller Nutta at den går ut på å oppøve deltakernes evne til selvstendighet. Det vil si at enhver skal kunne lære å forstørre og forminske et hvilket som helst mønster slik at størrelsen på arbeidet kan skreddersys til formålet. Deltakerne lærer mest håndsøm, men også hvordan maler kan brukes når de vil sy på maskin..Nutta synes også det er morsomt å møte quiltere, særlig å oppdage nybegynnernes entusiasme. Og hun synes det er viktig å dele kunnskap, gleder og materiell med andre.

Vi snakker, jeg  fotograferer. Timene flyr. Det er hyggelig hos Nutta, og historiene er herlige. Jeg ser mer på quiltene hennes, de uferdige lappesømsarbeidene og blokkene fra alle årene.

Video, musikk og dikt fra en CD gjør stemningen total. Dag, kveld, natt og ny dag. Det er alltid trist å skulle si farvel. Det merkelige er bare at denne gangen har vi flaks. Vi er hos en ekte quilter som sier hun liker å dele...... Vi er heldige! Vi forlater ikke denne quilteren i fokus helt likevel. 

© Quilteposten 2008