Tine Solheim

Maskeball

- i strikking og hekling

Forfatteren er et kjent navn med utdannelse fra Ecole de la Chambre Syndicale de la Couture Parisienne BP og CA. Tine Solheim har hatt praksis hos Yves St. Laurent og Per Spook i Paris. Hun drev i mange år atelier Dolce Vita på Riddervolds plass i Oslo. I tillegg har hun laget Haute Couture-kjoler for kunder i snart 30 år, blant annet signeringskjolen til dronning Sonja og kostymer, selskapsklær, brudekjoler og antrekk til en rekke skuespillere, artister og medieprofilerte personer. Tine Solheim har i de senere årene også vært bidragsyter av strikkedesign til ukepressen.

Det er ikke noen quiltebok dette, det er strikkede og heklede kjoler, topper, luer, vanter, pulsvarmere, belter, sokker, sjal, puter og pledd, som er samlet i Maskeball, hvor nå stilen er satt, hvis du leste innledningen. Litt tradisjon er det likevel. Tøy på landet viser en flott strikket genser i retrostil fra 40, 50-tallet, her har mor har på seg en mørk grå jakke med lyst motiv, datteren har samme utgave, auberginefarget genser med høy hals.

Jeg synes Maskeball er verdt å kikke nærmere på, for boken inneholder mange plagg som ikke er aldersrelatert. De som bærer klærne er både unge og eldre (vanlige kvinner, ikke modeller) så er du glad i motestrikk, perler og pynt, kan alle aldre lage disse tingene. Far får sin tradisjonelle, naturhvite, irske arangenser, hvis noen tar pinnene fatt, men det blir med den. Det er fint lite som angår han i denne boken. Videre kan vi kvinner være glade for at de fleste fargesynsdefekter er blant den mannlige delen av befolkningen, for fargene og fotografiene er fine i denne boken.

Plaggene er avbildet i by og på land. De har strukket seg langt for å finne egnede steder å fotografere plaggenes inn i. Omgivelser og plagg harmonerer. Det er ganske poetisk, og for å understreke dette poenget ytterligere preger dikt og ordtak enkelte av sidene i boken. Jeg gleder meg over å se et sjal med vertikale striper henge på et gjerde med diagonale stenger. En brun flettejakke er avbildet  foran et mørkt, tjærebeiset hus. En dame med heklet, naturhvit kjole er avbildet ute i sivet med samme farge. Kvinnene ligger, står, henger og sitter i bildene, som for eksempel damen på side 91. Vi ser henne som en skulptur i naturtoner som for øvrig er hovedfargene i denne boken. Noe islett av rødt, lilla og grønt er det, men ganske diskret.

Vi får litt spiselig luksus på kjøpet. Kakene har en egen visuell verdi og appellerer til flere av våre sanser. Her frir forfatteren til far. Jeg kan love deg at Gulrotkake på side 21 ser farlig fristende ut. Fransk sjokoladekake avbildet på side 41 er like uimotståelig som Sjokolademousse der den ligger på sin like lekre tallerken. Ostekaken og en kopp grønn te hadde vært noe å servere herr A en lørdag ettermiddag!  

Farge, linjer, detaljer. Du må se Maskeball selv, det er en bok som kan dekke flere behov. Den er god å bla i, og lett å bli glad i, kanskje noe å ty til en regnværsdag for noen, eller en dag inspirasjonen ikke er helt til stede? Bakerst i boken er det et mønsterhefte på 55 sider til å ta ut. Da slipper du å miste bildet ditt av syne og stadig måtte bla forover igjen for å se.

© Quilteposten 2009