Hvem var kelterne?

Den keltiske fortid er blitt et viktigt symbol i irenes streben etter en nasjonal identitet. Nåtidens viten om kelterne kan ikke være særlig presis. Desto mer fargerike er mytene... 

Om et indoeuropeisk språk

Kelterne var de dominerende folk i Vest- og Sør-Europa i de 4 - 5 hundreårene før Kristi fødsel. Grekerne kalte dem Keltoi og Galatai, romerne brukte Celtae og Galli og germanerne sa Walah (valloner, Wales og walisisk er avledet av dette). Når romerne snakket om Gallia, som i tillegg til det nåværende Frankrike også omfattet Belgia, Sveits, deler av Vest-Tyskland og Nord-Italia, så betyr det navnet bare Kelterland. Kelterne okkuperte også Spania, deler av Balkan og grunnla et eget rike i Lilleasia (Galatia), og i vest la de under seg De britiske øyer. Men da de romerske legioner og germanerne satte seg i bevegelse, falt de keltiske riker, det ene etter det andre. Det synes som kelterne ikke klarte å skape faste, sterke statsdannelser. Deres samfunn var tydeligvis i for stor grad bygget på klaner og stammer.

Keltisk er et indoeuropeisk språk, som det i dag bare finnes mindre rester av. Det utgjør den minste av de indoeuropeiske språkgrupper, med litt over 1 million brukere. Den største brukergrupper er i Wales (ca. 500 000) og den nest største i Bretagne (400 000). Disse to gruppene tilhører den såkalte britonniske (brythoniske) gren. Til denne grenen sognet også kornisk, det keltiske språket i Cornwall, som døde ut i det 18. århundre. Den bretoniske befolkningen i Frankrike kom opprinnelig fra England. De flyktet fra Sør-England da angelsakserne trengte inn i det 5. og 6. århundre. Den andre hovedgrenen av keltisk er den gæliske (goiliske - disse ordene er ikke i slekt med gallisk) som omfatter irsk og skotsk og det nå utdødde manx på øya Man. Til tross for at Eire har drevet en intens kampanje for å gjenopplive det opprinnelige gæliske språket i Irland, bl.a. ved obligatorisk undervisning i skolene, regner man i dag med bare ca. 40 000 brukere av språket i landet. I Skottland er det derimot omtrent det dobbelte antall.

Kelterne var de opprinnelige "briter" (Britons) som gav øyriket dets navn: Britannia i romertiden, som er blitt til Britain i dag. På engelsk kalles Bretagne også Britanny. Det var et keltisk england Cæsar erobret, og det var det fremdeles under det romerske herredømmet til det 5. århundre, selv om mange keltere etter hvert tilpasset seg det romerske styret,  begynte å snakke latin og tok etter den romerske overklasses levemåte. Men da de germanske stammer rykket inn (angler, sakser, jyder og frisere), fordrev de kelterne mot vest og nord (til Wales, Irland og Skottland). De germanske språk har mottatt en god del ord fra keltisk, og keltisk på sin side har opptatt mange germanske ord, hvilket må sees som tegn på at germanere og keltere har vært naboer over et langt tidsrom.

Vi skal være klar over at en nordmann har spilt en viktig rolle i keltisk språkforskning. Det var Carl Johan Sverdrup Marstrander (1883-1965). I 1906 fikk han et stipend for å studere keltiske språk i Irland, og det ble begynnelsen til en stor forskerinnsats. I 1909 ble han professor i keltisk ved School of Irish Learning i Dublin. Helt til 1914 var han redaktør for den store irske ordboken som utgis av Royal Irish Academy. I siste liten fikk Marstrander reddet det gamle keltiske målet på øya Man. Da han kom dit, var det bare 10 gamle som kunne språket, men han klarte å få nedtegnet 4000 sider av manx før det døde ut. I tre år bodde han i telt med sin familie i Bretagne for å nedtegne de keltiske dialekter der.

Fra Sverre Klouman (1999). Moro med ord - litt om ordenes vandringer, historie, slektskap og hemmeligheter. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22305-2.

Oversikt fra en dansk ordbok

BRETONSK tales af et mindretal i Bretagne i Nordvestfrankrig. Det er ikke efterkommere af keltisktalende gallere, men efterkommere af en senere keltisk udvandring fra Cornwall omkring år 500. Ca. 1 million menes at have kendskab til bretonsk, men sproget er meget trængt af fransk, det har ingen officiel status og er ved at uddø.

WELSH (eller welch) - er det walisiske sprog. Omkring 700.000 har kendskab til sproget, det er knap 25% af Wales' befolkning, og de bor hovedsagelig i de vestlige dele af Wales. Det er dog meget få, som bruger welsh som dagligsprog og alle i Wales forstår engelsk. I welsh anvendes et tillempet alfabet, som mangler j, k, q, x og z. Nogle bogstaver udtales specielt, et w udtales som et u.

IRSK - eller irsk gælisk - er officielt sprog i Irland, sidestillet med engelsk. Højst 50.000 har irsk som modersmål, men omkring 700.000 har et nogenlunde kendskab til sproget, svarende til en fjerdedel af befolkningen. Alle skoleelever undervises i irsk, og en del radio og TV sendes på irsk, i et politisk bestemt forsøg på at fremme brugen af sproget.

SKOTSK - eller skotsk gælisk - er en aflægger af irsk. I Skotland har gælisk ingen officiel status, det kendes af de færreste og tales næppe af mere end 1% af befolkningen.
Danske ord med gælisk oprindelse: slogan, whisky, klan.

MANX var et gælisk sprog, som gradvist er blevet udryddet i løbet af de seneste århundreder, den allersidste med manx som modersmål døde i 1974. Imidlertid tales sproget stadig som andetsprog af ca. 100 entusiastiske Man-boere. Mans love skal fortsat proklameres på manx for at være gyldige - og der findes vejskilte og en radiostation med sproget. Sproget er altså ikke i brug i almindelig forstand, men holdes i live, om ikke andet, så som turistattraktion.

CORNISK var et keltisk sprog, som overlevede i Cornwall indtil syttenhundredetallet - den sidste med cornisk som modersmål døde i 1777. Cornisk var beslægtet med bretonsk.