Quilteundervisning - i Hyderabad

av Donna Hussain 

For noen få år siden fikk jeg en invitasjon fra Nasr skole i Hyderabad i India til å undervise i quilting. Invitasjonen kom fra min manns kusine, Begum Anees Khan, skolens grunnlegger.

Hovedbygningen til Nasr skole i Hyderabad i India 

Anees startet en liten førskole i 1960-årene og har senere litt etter litt høynet antallet elever, utvidet fagkretsen, bygget klasserom og skaffet eiendom for å utvide skolen. I dag tar Nasr skole opp over tre tusen elever fra førskole til videregående på fem områder i Hyderabad.   

Nasr skole, bygningen med klasserom

Elever på vei til skolen i Hyderabad i India

Selv om jeg har undervist i quilting her i statene, var jeg usikker på om jeg var i stand til å undervise  utenlands. Ville det være mulig å få tak i vanlig quilteutstyr i India? På hvilket nivå skulle jeg legge undervisningen? Hvor lenge burde jeg bli i utlandet for at undervisningen skulle bli tilfredsstillende? Anees kunne ikke svare på slike spørsmål fordi hun ikke hadde noen quilteerfaring selv. "Bare kom", skrev hun. "Når du først er her kan vi finne ut hvordan vi ordner det". 

Mine bekymringer til tross, det var en spennende utfordring å skulle undervise i India som jeg ikke kunne stå i mot. Tidlig i januar 2006 tok mannen min og jeg fly til Hyderabad der vi skulle være i syv uker. Vi ble en del av Anees' familie og bodde i hennes hjem på skolens område. Jeg underviste nybegynnere i quilting, det vil si 12-14 år gamle jenter halvannen time to ganger i uken, og  to kvinnegrupper med lærere to kvelder i uken. Jeg hadde en travel timeplan med sosiale aktiviteter i tillegg: Høflighetsvisitter til alle slektningene av mannen min, middagsselskaper, bryllup og andre begivenheter i familien.

Morgensamling på Nasr skole

Jenter på videregående trinn ved Nasr skole

 Ett av Nasr skoles klasserom

Det var påmeldt 27 jenter til quilteklassen min. Syrommet var stort, men sparsommelig møblert. Det var en liten pult til læreren der, åtte "nye" symaskiner med pedal, oppslagstavler, strykejern og strykebrett, et krav som på grunn av mitt familieforholdet til Anees ble innvilget med en gang.

Klasserommet til quilting

Elever i arbeid

De "nye" symaskinene var dessverre en katastrofe, iallfall i min klasse. De fleste jentene måtte læres opp i bruken av dem og trengte mye tid til å øve. Tråden satte seg fast hele tiden slik at symaskinene stanset og var ubrukelige, så derfor lærte jeg jentene å sy blokker og quilte for hånd. 

Rare maskiner med fotbrett 

På reisen til India tok jeg med meg linjaler, skjærematte og rullekniver i bagasjen. Før jeg dro vurderte jeg om jeg skulle gjøre dette eller ikke. Det syntes fornuftig å lære elevene den enkleste og mest nøyaktige måten å måle og skjære stoff på. Men ville det være lurt å lære dem å bruke utstyr som ikke var å få tak i på det indiske markedet? Hyderabad er en by på syv millioner innbyggere, så jeg regnet med at quilteverktøy ville være til salgs i byen bare jeg fant den rette butikken. En slektning kjørte meg rundt time etter time uten særlig suksess. Heldigvis sa de fleste jentene i klassen at de hadde slektninger i Midtøsten, England og USA som kunne sende dem det utstyret de spurte etter. Jeg for min del donerte alt utstyret jeg hadde tatt med meg til skolen. Mens vi kjørte rundt i byen så jeg også etter bomull eller ullvatt som den vi har her i statene. Ingen av delene var å finne. Men, jeg fant en tykk polyestervatt som kunne brukes hvis den deles. I en liten butikk traff jeg en quilter som håndquiltet for en kunde, som brukte lag med tyne håndkler som vatt. Jeg brukte flanell som vatt i de små quiltene jeg lagde mens jeg var i Hyderabad.

I vintermånedene liker hyderabaderne å sove under bløte ettstoffsquilter fylt med bomull som holdes på plass i rader av lange, håndsydde sting. Bomullen er så lett og myk at de som jobber i butikker som selger slik bomull bruker masker for å beskytte luftrør og lunger mot fnugg i luften. Når quiltene har vært brukt lenge og er skitne tas quilten fra hverandre. Den brukte bomullen tas ut, stoffet vaskes, og så fylles trekket med bomull igjen i en butikk. 

Etter at undervisningen hadde begynt lærte jeg jentene å måle, skjære stoff, og å sy sammen stoffbiter. Vi konsentrerte oss om fire- og nierblokker, og de som inneholdt trekanter av halve kvadrater. Jentene øvet seg i å sy ulike quilteblokker ved å bruke papir og tilklipt stoff. Jeg forventet at de valgte et mønster, og så begynte å lage en liten patchworktopp i klassen med stoff de hadde tatt med seg hjemmefra. 

Til min skuffelse var det få jenter som faktisk begynte på et quilteprosjekt. I stedet for å lære ved å utføre selv, de viktige trinnene i prosessen å lage en quilt, bare så de på meg da jeg viste hvordan man håndterer kanter, vatt, lukkekanter og foretar håndquilting i ramme.  

Medlemmer av min quilteklasse med voksne kvinner

Det var større suksess med voksenklassene. Alle kvinnene hadde sømerfaring, og alle ville lære så mye som mulig om quilting før jeg reiste hjem. Noen av dem ville lage quiltetepper til familiene sine, andre var lærere som hele tiden tok notater i timene og som håpet å kunne overlevere kunnskapen til sine egne elever. Kvinnene var utålmodige og ville ikke brukte tid på å prøve nye teknikker i klasserommet. De foretrakk at jeg brukt tiden til å introdusere nytt stoff. Neste dag hadde de med seg eksempler på det de hadde sydd hjemme, for å vise meg hva de hadde forstått av det jeg hadde lært dem i timene.

Mannen min og jeg gledet oss over oppholdet i India, men på reisen hjem tenkte jeg hele tiden på erfaringen jeg hadde høstet inklusive alle feilene mine i undervisningen. Jeg kunne ha gjort det bedre. Sist høst ble jeg gledelig overrasket da jeg fikk e-post fra Anees med bilder som viser jenter ved Nasr skole i uniform sittende og sy partchworkblokker til bruk på skolebagene sine. Ingen av dem var mine tidligere elever ... mine jenter må nærme seg slutten på videregående nå, men Nasr skoles sømlærere gikk i klassen min.

.

Jenter som syr patchwork

© Quilteposten 2009