Norsk hjelp til kvinner i Pakistan
av Lise Rudvin
Da
vi i M28, en liten misjonsstiftelse som støtter meg i Karachi, hadde
samlet inn penger til ofrene etter jordskjelvkatastrofen i oktober 2005,
var det naturlig at jeg tok en tur og besøkte området, nærmere bestemt
Balakot, som var et av de stedene som var hardest rammet av jordskjelvet.
Jeg bodde hos Monica og Bengt Svensson, et svensk misjonærektepar som har
arbeidet i Pakistan i mange år, og bodde 2 år i Balakot på
80-tallet.
Monica
forsøker å reise opp til Balakot en gang i uken for å besøke Razia og
hennes familie som hun har kjent i mange år. Razia er en av de få som
har tid og overskudd langt ut over sin familie. Når hun så at hennes
egen familie var uskadd etter jordskjelvet, begynte hun med en gang å
hjelpe andre, og det har hun fortsatt med.
Hun er en som har evnen til å
vurdere behovene på en god måte – utlendinger blir så lett lurt!
Monica lar alt som hun får av hjelp, enten det
er penger eller ting, gå gjennom Razia.
Jeg
hadde fått med meg en del restegarn (ull) og strikkepinner fra Norge som
jeg har gitt til Razia. Hun driver et sysenter i sitt eget hjem. Hun
skulle bare ha det i 3 måneder, men har fortsatt fordi behovet er der.
Når jeg kom, var sysenteret i gang med vel et dusin kvinner. Når jeg
spurte om å få ta bilde, fikk jeg lov, men ikke før hele bildet hadde forandret
seg: Alle dekket seg til, noen dekket bare hodet, andre lot bare
øynene synes.
På
Kunhar kristne sykehus som jeg besøkte etterpå var det også interesse
for garn og strikking. Mange kvinner sitter i lange tider og venter på
tur til å se legen eller ta blodprøve, og de sitter og gjør ingenting.
Jeg tenkte at hvis de kan bruke tiden til å strikke ullsokker og luer til
sine barn vil de gå en litt varmere vinter i møte.
Det som slo meg på den turen var at behovet for hjelp ikke er over.
Det kommer til å være ulike behov mange år fremover. Det er kanskje
særlig de unge mødrene og deres barn som lider mest under hjelpen som
ikke ser ut til å komme eller ikke strekker langt. Mange unge jenter blir
giftet bort fordi de enten mistet en av eller begge sine foreldre og
storfamilien har ikke mulighet til å hjelpe på noen annen måte enn å
arrangere et ekteskap.
Problemet med å sende hjelp så langt som til Pakistan er frakten som
er så dyr. Brukte varme jakker, tepper o.l. kan man få tak i i Pakistan,
og det vil bli for kostbart å frakte. Men ullgarn er ikke å få i
Pakistan, bare syntetisk, heller ikke strømpepinner eller rundpinner. Jeg
har funnet at det tyrkiske flyselskapet som jeg reiser med er velvillige
og lar meg få det med som ekstra bagasje uten å måtte betale for det.
