Med Istanbul patchworkgruppe

Tyrkisk patchworkkunst og Instanbul patchworkgruppe under ledelse av Elisabeth Madzar i Galleri DOBAG i flotte villa Aavold på Skøyen i Oslo. Utstillingen var et samarbeid mellom Galleri DOBAG og den tyrkiske ambassaden. 

Denne gangen har jeg vært heldig å få se samme utstilling to ganger, sammen med to forskjellige quiltere. Og det på årets to første dager med sol og varme. Første dagen, på åpningsdagen 04.05.06, møtte jeg Nutta Haraldsen foran domkirken i Oslo klokken 12. Og like etter bød hun på en bedre lunsj på Café Christiania ved Stortinget, et flott sted som bare må oppleves. Jeg skjønte ikke hva Nutta mente før jeg var der! Dette skiltet var blant mye av det morsomme derfra, dette også.  

Da vi kom var det passelig med besøkende til stede i galleriet og vi fikk mulighet for å fotografere. Ved inngangsdøren fikk vi  velkomstgaver i form av små sydde poser med blomst og to sukkertøy inni. Turkish Delight lå i et fat, og i et annet små øyne i en liten sikkerhetsnål. Slike hang også på alle arbeidene. Øyet er et av mange tyrkiske symboler. Disse er lykkeanheng, et mystisk stirrende blått øye som det sies skal holde det onde øyet unna, et objekt som med magisk kraft beskytter en mot farer og bringer lykke. 

Øye i hånd og denne symmetriske hånden med fem fingre (Hamsas hånd eller Fatimas hånd) er samme slags symbol. 

Elisabeth og de 19 tyrkiske damene er ikke vanskelig å få øye på i lokalet. Alle refererer til den lille med kostyme og hodepynt når vi spør etter Elisabeth. Hun har bleket hår og er kledd i hvitt. Elisabeths slekt er fra et fransk område i Tyrkia, men hun forteller stolt at hun ble født i Frankrike. Zehra Tavadoglu, til venstre på bildet, suger fatt i meg etter en stund og ber Nutta fotografere oss foran et teppe.Zehra er en ekte tyrker. Hun forteller på et brukbart engelsk at hun kom med i Istanbul patchworkgruppe for vel et år siden. Hun er frisør og viser meg et bilde av sine to søte barn. Ikke på noe papirbilde, men på mobiltelefonen sin! 

ennes patchworkarbeid er åttekantet. Utgangspunktet for dette mønsteret var Zehras 100 år gamle stoff med striper. Hun hadde på den tiden vært medlem av Istanbul patchworkgruppe et halvt år. Dette arbeidet brukte hun en måned på å sy. Hun sydde "Innimellom slagene" dag og kveld. Arbeidet er ikke quiltet så mye, men det er ganske bra gjort med tanke på at det er en nybegynner som har laget det.

Prosjektleder Eckhart Schroeter fra Galleri DOBAG introduserer de tyrkiske utstillerne. Ambassadør Ilknur Bademli overtar, og åpner utstillingen. Ikke fransk, men tyrkisk åpning. Jeg skjønner ingen ting, kan bare ett ord på tyrkisk, og det passer ikke her. Dette språket er blant de vanskeligste i verden, og har verdens tredje vanskeligste grammatikk. Han takker Elisabeth og hennes gruppe, og galleristen som stiller den vakre villaen i Madzerud allé1 til disposisjon. 

Så deles det ut blomsterbuketter og en rød rose til hver av de 19 tyrkiske damene. Etterpå er det vin, champagne, eple- og appelsinjuice, og mye tyrkisk spiselig på små brett som servitørene går rundt og frister gjestene med. Ambassadøren er broren til et av medlemmene i Elisabeth Madzars gruppe i Istanbul. 

Denne utstillingen kom til Norge på initiativ av ambassadørens kone, og Galleri DOBAG ble valgt av flere grunner, blant annet fordi de i over 21 år har arbeidet aktivt for kulturformidling og økt kulturforståelse mellom Norge og Tyrkia. Denne utstillingen skal også vises i andre land, USA denne sommeren, Frankrike, og  så videre.  Teppene med nummer på er til salgs. Mange av arbeidene, som fuglen på rød bunn blandt bildene her, består av kalligrafi og betyr noe. Det er brukt mange symboler i disse arbeidene. Kalligrafi har oppstått som en egen tradisjonell kunstform i tyrkiske kultur. På tyrkisk betyr ordet kalligrafi linje eller vei. 

Dagen etter kjører jeg bil innover med Sidsel Oba. Et stopp på Stoff og Stil ved Drammen, så kjører vi videre til Nordraaks gate i Oslo der Sidsels svigerinne bor og hennes mor som eier hele bygården. Det blir et opphold der etter å ha parkert utenfor huset, og så går vi til barndommens gate og Frogner plass hvor jeg nesten ikke kjenner meg igjen, og videre ned til galleriet. 

Der får jeg beundre alle arbeidene nok en gang. Jeg er fascinert av Elisabeths mønstre og måten hun (i samarbeid med damene i IPG) har fått frem det tyrkiske på. Det største arbeidet består av 3.200 biter. Alle mønstrene reflekterer Anatolia, en av de eldste og stadig bebodde områder i verden, den asiatiske delen av det moderne Tyrkia. Elisabeth fortalte dagen i forveien at hun ligger på gulvet med store ark, passer, blyant og linjal. Hun lager mønstre til alle utøverne i full størrelse, og damene syr for hånd over papir. Stoff og fargevalg diskuterer de sammen. 

Nutta kommer denne dagen sammen med sin medforfatter av to quiltebøker, Anne-Kari Sprovin, som er morsom å snakke med og som gir oss noe å tenke over. Vi ser på stoffene i de tyrkiske arbeidene og tror at papiret må ha vært tykkere enn papiret f eks undertegnede bruker i sine arbeider.Vi er imponert over hvordan de har klart å sy med såpass mange vanskelige stoffer. Elisabeth fortalte også at det er kvinner som syr patchwork, og at de ikke kaller det for quilting de små stingene de syr for å holde de tre lagene sammen. Mange av teppene hadde en ekstra bakside slik at quiltestingene ikke syntes. (Det kan derfor hende at de brukte fire lag også på noen av de største arbeidene). Quilting er det mennene som utfører. Menn syr bønnetepper a la wholecloth quilts. Den andre dagen er ikke de 19 damene i galleriet, så vi får ikke snakket mer med dem. Men det er bedre plass, det er ingen fotografering denne dagen, men vi får anledning til å ta arbeidene nærmere i øyensyn. Det har vært inspirerende å se de tyrkiske patchworkarbeidene. Sidsel og jeg spiser lunsj på Frogner plass der vi i gamledager pleide å handle fisk, og inntar desserten på veien hjem i en stor svensk butikk med fire gule bokstaver. 

© Quilteposten 2009