Anne Johnsens åttende essays i samlingen
Utforskning av kreativiteten - oppdag ditt kreative selv
Fornyelse ved å gå
Det finnes en kroppens visdom som vårt sinn har for vane å overse. En visdom som er
livsviktig for kreativiteten. Det kan virke som en rar påstand for vi betrakter våre
sinn som kreativitetskilden, men sinnet er mangefasettert. Når vi lever enkelt på
analytisk vis kan det hende vi få gjort mye arbeid, men vi går glipp av den kreative
funderingen som åpner opp for nye ideer. Når vi tar en avslappende spasertur trekker det
vår bevissthet fra vårt innenatsnakk til rytmen av våre kropper. Vårt sinn er
fremdeles aktivt, men blir til en mottakelig slags bevissthet. Selvfølgelig er vi ikke
alltid avslappet når vi går, men hvis vi tillater det vil gjentakelsen av skrittene og
kroppsfølelsen gradvis trekke vår bevissthet til en dypere tilstand. Å gå på denne
måten åpner sinnet vårt slik at tankene bare kan flyte. For å lære mer om dette
aspektet ved kreativitet, ta en kikk på min artikkel som heter "slentring". Vi
trenger tid som dette til å slentre, for å gi næring til vår fantasi.
I "The Vein of Gold" foreslår Julia Cameron spasering som et verktøy for
kreativ fornyelse. Hun poengterer at "vi snakker om føde for tanken, men innser
sjelden det at vi som kunstnere trenger tanker for å få næring. Å spasere, med dens
konstante tilstrømming av nye sanseopplevelser, gir oss nye tanker som igjen gir oss
tilskudd. Det etterfyller vår uttørrede kreative brønn og gir oss en følelse av ....
behag, velbehag".
På grunn av denne muligheten for næring av å spasere kan vi fylle den opp når enn
vi er blokkerte, frustrerte eller ganske enkelt føler oss for innestengte. En forfatter
kan gå når hun føler det vanskelig å vite hvilken vei historien skal ta, en vever kan
bruke spaserturen til å finne ut at et komplisert mønster, en mor til små barn kan lete
etter en løsning med problemene hun har med de små. Etter en stressete dag på jobben
kan det å gå hjelpe kvinnen med å ordne opp i dagen hennes, legge bekymringene hennes
til side ved å åpne sinnet hennes for kreativitet.
Det finnes et dypere aspekt ved spasering også. Når vi går er vi ikke bare forbundet
med kroppen vår med også med jorden. Vi blir minnet på at vi er fysiske vesener som er
del av noe langt større. Grenene på trærne forteller oss hviskende om en mild bris,
furutreets vellukt. Det åpner våre sanser for verden rundt oss og til den indre verden.
Vi blir større enn vi er, noe mer. Enten vi ser på fugler på landet, eller folkemasser
i byen ser vi med observante øyne. Vi blir obs på oss selv i en større sammenheng,
fruktbar grunn for pleie av kreativitet.
Cameron foreslår å spasere alene hver dag. Det er ingen tvil om at å gå alene
frigjør tanken slik at vi kan observere og drømme. Jeg liker å gå på skogsstier,
rundt grasbevokst dammer eller nedover en forblåst strand. Jeg spaserer ofte sammen med
mannen min som også liker å gå disse stedene. Likevel har jeg tid til å gå i egne
tanker mens jeg spaserer, mens noen gang snakker vi om hva vi ser. Jeg synes det viktigste
er at vi kommer oss ut og går enten det er alene eller ikke. Noen ganger er det den andre
personen som legger merke til noe uvanlig eller spesielt interessant. Å dele disse
tingene gir et pluss til vår erfaring. Velg en partner å spasere med som tillater
stunder med stillhet langs ruta. Eller gå rett og slett alene.
Det er så lett å finne unnskyldninger for hvorfor vi ikke kan gå. Det er ingen tvil
om at det ikke passer inn i våre moderne timeplaner. Ansvar vis-à-vis andre synes å
begrense oss, men vi trenger å bli minnet på at vi må ha ansvar for oss selv. Å gå
på bena gir ikke bare den gaven god helse er, men også inspirasjon født av drømmerier.
Ta deg tid til å gi deg selv en slik gave.
