Victoriatidens crazy quilts
Philadelphia Centennial Exposition i 1876 var en stor begivenhet i
det viktorianske samfunn. En av de mest populære utstillingene var den
japanske paviljongen med fascinerende crazykeramikk og asymmetrisk kunst.
Kvinnene var ivrige etter å innlemme den nye stilen i quiltene sine,
og ved hjelp av populære dameblader ble det in å lage crazyquilter. Kreativiteten var stor blant kvinnene som sydde asymmetriske
stoffbiter sammen i abstrakte arrangementer. Denne entusiasmen for
crazyquilting fortsatte til ca 1910.
Crazyquiltene
var mer til pynt enn til praktisk bruk. De ble ofte laget som små,
uquiltede arbeider til å dekorere stuen med, de var praktstykker som
passet til datidens overdådige interiør. Disse crazyquiltene ble laget
av fløyel, silke og brokade, klippet og sydd sammen i vilkårlige former.
En fin anledning for kvinnene til å få vist frem sømferdighetene sine!
Med silketråd la de vakre dekorative sting oppå hver søm. Navn som
fjær, sildeben, flue og kjede beskriver bare noen få av de intrikate
stingene. Det var bare fantasien og kunnskapen til den som sydde som
satte begrensninger.
For viktorianerene betydde ikke ordet crazy bare vill, men også
sprukket, krakkelert eller bruddstykker - en god beskrivelse av de mange,
rare trekantformede bitene i disse arbeidene. Selv om crazyquiltene kan
virke tilfeldige, var de nøye planlagt. Timer ble brukt på klipping av
stoffbitene og utprøving av forskjellige arrangementer før sammensyingen.
Dette sistatet fra en artikkel i The
Chester Times,1883, gir en ide om hvordan de ble laget:
Hvis lappene dine er store nok, og rene og pene, er en måte å
gjøre det på å klippe blokker i bomullstoff, enten kvadrat- eller
rombeformet. Klipp mange nok blokker til ønsket størrelse, fest så på
biter i silke, satin og fløyel, lapp over kantene og vend den øvre
under, og dekk så hver søm med fjærsting, korssting eller hvilket som
helst fantasisting du kan finne på.
Stiler og broderi i crazyquilting
Vi finner stor variasjon i sting og broderimotiver på disse quiltene.
Iblant ble til og med små bilder malt på stoffet. Dyr og blomster synes
å være yndlingsmotivene. Noen quiltere trodde at å brodere en edderkopp
i nettet sitt ville bringe quilteren lykke. Crazyquiltene kan en sjelden
gang inneholde et brodert vers og informasjon som opptegner familiens
begivenheter.
Damebladene den gangen ga ut broderimønstre og kunne tilby ideer til
bruk for kvinner som ville lage de nye crazyteppene.De solgte til og med
poser med restestoff i silke til å lage dem med. Ordet crazy ble lekt
med, og bladene serverte opplegg for crazy teselskaper og ikkematchende
invitasjoner, og andre crazy påfunn. Enkelte artikler foreslo også at
kvinnene skulle være varsomme, slik at de ikke ble helt crazy av å lage
disse quiltene.
Crazyquilting var også populært når det gjaldt pengeinnsamling. Noen
kirkedamer kunne f eks skrive til berømte personer og spørre om et
stoffstykke som de kunne bruke i en crazy quilt de lagde for å skaffe
penger til misjonærene som bygget ny kirke, eller en annen grunn. Tenk
vilket samtaleemne en slik quilt kunne bli!
Opprinnelig ble disse quiltene laget av velstående kvinner som hadde
tid og penger til det kostbare stoffet. Ikke lenge etter kom andre kvinner
også med på motehysteriet, og fant måter å lage sine egne crazyquilter på. Noen
lagde dem av tidens moteklær som var blitt kassert eller gitt videre til
mindre velstående slektninger.
Kvinnene skulle snart anvende stoff som flanell, denim og andre
bomullsstoffer i crazyquiltingen. De sydde ikke alltid dekorative sting
på disse quiltene, de sydde dem bare sammen.
Noe som varr trist å konstatere var at quilter med silkestoffer snart
ble verre i kvaliteten, delvis fordi mange av de viktorianske stoffene var
belagt med metaller for å gi skjørt en raslende lyd, og vekt. Eksperter
i bevaring av quilter gjør det de kan for å redde den gamle silken og
når det ikke nytter lenger, tar enkelte den omhyggelige jobben å
renovere quilten mens de forsiktig tar vare på det opprinnelige
broderiet. Noen av disse historiske quiltene finnes bare på bilder i dag.
© Anne Johnson, womenfolk
