Quilting til inntekt for soldatene under den amerikanske borgerkrigen

Da borgerkrigen brøt ut i 1861, ilte unionens og konføderasjonens kvinner til krigsinnsats. De sto parat og var ivrige etter å hjelpe med det de kunne til på alle områder hvor det var behov for dem. Med mye patriotisme og iver på begge sider var de sikre på at krigen ville bli kortvarig og opp og avgjort.

I nord ble det arrangert markeder, og quiltede tepper var av de mest kostbare tingene som ble gitt som gave. Håndverksbasarer var for lengst blitt en måte å skaffe inntekter til kirker og andre formål på.

Selv om det var noen som rynket brynene av tanken på at kvinner skulle involveres i kommersielt, risikofylt arbeid, så vant patriotismen frem. Markedene ble mer og mer raffinerte. Kvinnene lagde vakre quilter, ofte av silke. Albumquilter og flaggquilter var av det populære slaget. Det ble til og med nevnt Log Cabinquilter. Disse markedene brakte inn en god del penger som skulle gå til innkjøp av forsyninger som unionen trengte.

Kvinnene i sør gjorde hva de kunne for å hjelpe til med kjøp av kanonbåter, som de så desperat trengte der. Spenningen var stor da ulike samfunn konkurrerte om å samle inn penger til denne hastesaken. Vakre kanonbåtquilter ble laget. Noen av disse hadde forseggjorte medaljongaktige blomsterarrangementer klippet ut av mønstret stoff. Denne metoden kalles "broderie perse" og krever spesielt gode søm- og håndarbeidsferdigheter. Gjennom markeder, lotterier og donasjoner skaffet kvinnene i sør nok penger til å få betalt for tre av disse jernkledde kanonbåtene.

I løpet av våren 1862 avtok entusiasmen for dette konføderasjonsprosjektet, fordi sjøslag åpnet for muligheten for at havnebyer kunne falle i fiendens hender. Det ble så bestemt at midlene heller skulle gå til medisinsk hjelp til soldatene. Krigen fortsatte med ødeleggelser i tre år til, og kvinnene i sør brukte energien på å hjelpe soldatene sine.

Krigen som bare skulle "sløse bort et fingerbøl med blod" fortsatte uheldigvis fire år til. Kirke- og abolisjonistgrupper forandret kort og godt fokus, og hjalp soldatene. Kvinnene i nord var vant til å komme sammen og sy for et formål. Mange tusen soldathjelpsgrupper ble dannet. En organisasjon som kalte seg Sanitetstjenesten ble etablert. De gjorde hva de kunne for å forhindre soldaters død og lidelser. Da behovet for sengetøy til soldatene ble kjent, ble innsamling og distribusjon av donerte quilter og sengetepper lagt til tjenestens virksomhet.

Først fikk foreningen familiequilter, men etter hvert begynte kvinnene å produsere quilter spesielt, som en del av krigsinnsatsen. Militæret hadde kommet med en anmodning om at quiltene skulle måle syv ganger fire fot, en passende størrelse for en militær feltseng. Mange quilter ble bare laget av det stoffet som var tilgjengelig der og da, og noen ganger ble det laget tre feltsengquilter av to eksisterende sengetepper. Etter en tid måtte det skaffes penger til kjøp av stoff for å kunne lage sengetepper til soldatene. Det eksisterende stoffet var brukt opp. Ved krigens slutt ble det anslått at over 250 000 quilter og sengetepper var blitt laget til unionssoldatene.

Kvinnene i sør ble på en måte forhindret fra å produsere sengetepper til soldatene, fordi de ikke hadde noen sømtradisjon, og de rikeste kvinnene pleide å ha slaver til å ta seg av hverdagssømmen. Likevel lærte mange av disse kvinnene å sy og satte i gang med å hjelpe soldatene. Og snart ble førkrigstekstilene brukt opp. Det ble mangel på stoff. Sørstatene kunne ikke få inn varer via havnene sine, og hadde ingen egne fabrikker. Det ble sagt at bomullstoff kostet så mye som 25 dollar pr yard. Til slutt måtte kvinnene veve stoffet selv, noe som var en ganske langsom prosess. Gamle madrasser ble revet fra hverandre for å få fiber som kunne spinnes. Selv ryer ble skåret opp og brukt i soldatenes sengetepper.

© Anne Johnson, womenfolk

© Quilteposten 2009