Alle sa "er du gal" til meg, "skal du reise helt alene?"

Jeg kjører sakte uten GPS i små trange gater på Tolvsrød utenfor Tønsberg, men Anne-Lise er ute i veien, så jeg finner huset hennes straks og et trygt sted å parkere. Det var godt å komme inn denne iskalde februarkvelden  - til damen som startet Tønsberg quiltelag!

Vi setter oss i sofaen. Det er kveld, etter arbeidstid, og hun jeg vil snakke med nå serverer kaffe og kaker. Veldig mye har skjedd siden den gangen, Anne-Lise, sier jeg, og hun skjønner hva jeg tenker på med en gang. Ja, svarer hun, og jeg tenker det er rart at et så lite ord kan røpe en dialekt. Etterpå følger en umiskjennelig bergensk latter som er ganske frigjørende. Hun er enig. Mye har skjedd. Jeg kan ikke spørre grunnleggeren av Tønsberg quiltelag om alt, så jeg har valgt å fokusere på turene hennes. Anne-Lise er blitt en kjent reiseleder etter hvert, både i og utenfor quiltemiljøet.

For ikke lenge siden var Anne-Lise invitert i et amishbryllup. Hun har, som mange kanskje vet, fått venner der borte. Vi var 500 gjester og 4 ikke-Amish, forteller hun. Var det nesten alle i staten, det, undrer jeg med munnen full av en deilig kokoskake. 

Nei, kjære deg, sier hun, i Pennsylvania er det rundt 25.000 Amish, så det var på langt nær alle. De 500 gjestene var bare familien til brudeparet. Brudgommen var sønn til en biskop innen Amish, og de som var inviterte var bare familie. 

Det var 120 ungdommer og bare diende barn, ikke de andre barna, enda ble de 500. Jeg synes ikke jeg ser det helt for meg og spør hvordan de fikk plass. De brukte huset der de har gudstjeneste, låven, forklarer hun, der de har maskinene til jordbruket. Låven var vasket og gjort i stand, og så var det dekket på. 

Det begynte med en gudstjeneste, for de har ikke egne kirkehus. Gudstjenesten begynte klokken 0800 og varte i fire timer. De har bryllup kun i oktober og november. Det har med jordbruket å gjøre, og da kan det faktisk være mange bryllup på samme dag. 

På slutten av de fire timene ble brudeparet viet, men jeg skjønte jo ikke noe av hva de sa, så siden de snakker pennsylvanian dutch spurte jeg venninnen min etterpå. Hele den seansen gjaldt ekteskapet og det å gifte seg, som det gjør ved vielser i Norge også. 

De leser i det nye testamentet, taler og ber og synger. Og så var det middag til alle 500. Kylling med tilbehør og kaffe og kake. Rundt klokken 17.00 var det middag igjen, røkt svinestek, potetmos og grønnsaker, og etterpå kaffe og et kakestykke. Det var fire, fem bordsetninger. Noen holdt på med å dekke på og vaske opp hele tiden. De er jo så effektive, sier hun. Klokken 21.00 fikk vi kaffe og kaker igjen. Det var ferdig kl 23.00 på kvelden. Det var helt fantastisk! 

Kan du tenke deg at brudeparet bruker sine vanlige klær, bare at de er nye for dagen? De hadde ingen brudebukett eller ringer. (Man kan ikke ta bilder av brudeparet eller gjestene). Noe som forundret meg var hvordan de fant hesten sin på kvelden. Det er jo mørkt og her er det ikke strøm - og så finne sin hest blant alle de hundre, spør Anne-Lise.

Hun hadde dratt dit en dag før så hun fikk se hvordan de forberedet og ble til en dag etter. Hun var med og lagde maten og etterpå hjalp hun til med oppvasken. Jeg lurer på om det unge paret har fått jord og et hus å bo i, om det ikke er vanskelig å få jord i dag, og får til svar at disse ikke skal ha jord, og at det er yngstemann i søskenflokken som arver gården i amishkulturen. De andre har annet type arbeid. De har stort sett håndverksyrker, for de får ikke lov til å gå på skolen og utdanne seg. Eller de jobber på fabrikker, hjelper til på gårder og sånne ting. Amishene er visstnok blant de beste snekkerne i hele USA i dag, og folk kommer langveisfra for å kjøpe kommoder, bord og andre ting av dem. Anne-Lise forteller at sommeren 1999 var hun der borte i to måneder. Hun fikk jobbe hos Amish og var sammen med dem de to månedene. Hun bodde ikke hos dem hele tiden, men hos noen andre venner, fikk tak i en bil og dro inn og var sammen med dem. Jeg synes det høres fantastisk ut og tenker at det må ha vært en stor opplevelse.

Noe ikke alle vet er at Anne-Lise også har hatt tre turer til Kina. Fire til nå. Hun begynte med Beijing, to turer, så hadde hun to turer hvor det var Bejing først og så Shanghai, Hangzhou og Tong Li. Himmelen er høy, og keiseren er langt borte - er et ordtak som symboliserer et veldig trekk ved den kinesiske mentaliteten. Men, før vi går videre, noen fakta om Kina. Det er først og fremst buddhister i Kina, men det finnes 55 etniske minoriteter med til sammen ca 100 millioner mennesker. De største er

Kina er delt opp i 22 fylker, 5 autonome områder

og fire storbyer med status som fylker:

Fylkene er delt opp i rundt 2000 fylker som igjen deles opp i arbeidsplasser, kooperativer, landsbyer osv. 

Hva kom det av at du valgte Kina, spør jeg, og synes dette er spennende. Kina er verdens eldste ekstisterende nasjon, det er et kommunistisk land og verdens tredje største etter Russland og Canada. Jeg tenker på operaen Turandot, det vi lærte på skolen om Buddha, det med de åtte eikene i lovens hjul, det magiske ordet nirvana og historien fra et av Donald-bladene om Ming-dynastiet. Satte du deg ned og studerte verdenskartet, vil jeg vite. Det var eventyrlyst, ler Anne-Lise. Ja, hva kom det av, sier hun høyt og gjentar ordet eventyrlyst. Nei, nå tøyser, jeg, det var jo en foranledning, sier hun alvorlig. 

Eventyrlysten var nok til stedet, men i september 1998 var jeg på en verdenskonferanse i Korea, i Seoul, for Pinsevennenes verdenskonferanse. Det var ett hundre tusen mennesker til stedet på den verdenskonferansen. Vi var der hvor den store OL-arenaen var, og dit kom presidenten i helikopter og holdt tale til oss. Det var fantastisk! Men før jeg skulle reise dit, det var tolv stykker fra Norge som skulle dit, ringte jeg til reisebyrået som skulle ha den turen for oss tolv og spurte om det var farlig for en enslig kvinne å reise til Kina. Om de kunne koble det sånn at jeg reiste fra Korea til Kina og om jeg kunne få fly hjem fra Kina i stedet for fra Korea. Og til det svarte de at det ikke var noe problem. De sa det ikke var farlig å reise, men i dag er det ikke sånn som den gangen. Jeg kjøpte en reisehåndbok noen svensker hadde skrevet, et svensk ektepar. Det var lenge før det var tilbud på turer til Kina, så jeg startet tidlig. 

Alle sa er du gal til meg, skal du reise alene, men jeg hadde tatt mot til meg. Jeg husker veldig godt at de andre tok farvel med meg på flyplassen i Korea, men jeg var ikke redd i det hele tatt. Jeg tenkte at jeg har hatt en tøff tid i mitt liv og ingen ting kunne være verre enn det. Det verste som kunne skje var at jeg syntes synd på meg selv og ikke torde å gå ut, og det varte en uke og så hjem igjen. Det var en sjanse å ta, syntes jeg, og den sjansen tok jeg, forteller Anne-Lise. Men så hadde jeg det gøy en uke! Jeg opplevde alle turistattraksjoner med reisehåndbok og taxi.

Da jeg kom inn på flyplassen, inn på innsjekkingen, var jeg den eneste europeeren, og da kom det en dame med et instrument bort til meg og spurte og jeg trengte hjelp. Jeg tror jeg klarer meg, svarte jeg. Men så sa hun at du er jo eneste utlending her, så hvis du trenger hjelp skal jeg hjelpe deg. Jeg har reist mye Korea - Kina for jeg spiller i et stort symfoniorkester, sa den kvinnelige musikeren. Det var jo veldig søtt gjort, men jeg trengte ikke hjelp. Det eneste jeg hadde bestilt, var at noen skulle hente meg på flyplassen, for det var dyrt å reise alene kontra å reise med reisebyrå. 

Og jeg hadde ikke råd til et dyrt hotell midt i byen, så jeg hadde tatt det billigste hotellet som var for utlendinger, rett utenfor Beijing, der bestilte jeg også en mann som skulle hente meg og ta meg med fra flyplassen til hotellet og kjøre meg tilbake til flyplassen. Og da jeg kom på flyplassen sto det en mann med et skilt det sto Skarstad på. Han kunne ikke engelsk, det var få kinesere den gangen som kunne engelsk. Han kjørte meg til hotellet. Ingen på hotellet kunne engelsk, ikke en, for du vet, det var det billigste og det bodde bare kinesere der. Det var greit nok i standard. Jeg prøvde å veksle noen penger, men de skjønte meg ikke i hele tatt. Til slutt skjønte de jo at jeg måtte ha noen kinesiske penger. Jeg kom dit på morgenen og tenkte at jeg må ut og se på Beijing med en gang, så spurte jeg om taxi og da skjønte de at jeg skulle ha taxi. Jeg prøvde å spørre om det var farlig for meg, men det skjønte de ikke. Han som sto vakt på hotellet ble med meg ut og fikk tak i en taxi, og da hadde jeg boken jeg hadde kjøpt, og i den sto det både på norsk og kinesisk Den himmelske freds plass. Jeg tenkte det var noe å begynne med.

De fleste drosjesjåførene var analfabeter, men han som var vakt klarte å lese det, og sa det til han som kjørte. Men jeg ante jo ikke hvordan jeg skulle komme tilbake til hotellet igjen. Så kjørte vi av gårde, og da vi kom frem syntes jeg at jeg var i himmelen som hadde kommet til Den himmelske freds plass - og alt det den var. Jeg liker historie, legger hun til. Dette er verdens største torg, og her ligger blant annet Mao Zedongs mausoleum. Så gikk jeg og tok bilder for det var så nydelig der, det var benker hvor folk satt, men noen satt på bakken, og der satt det en ung mor med et barn midt på steinene. Da jeg tok et bilde av dem var det en som tok meg på skulderen. Jeg snudde meg og så det var en ung mann på 20, 25 år. Da han spurte hvorfor jeg tok det bildet ble jeg litt redd, for jeg har jo vært steder hvor man ikke får ta bilder, men så bare smilte jeg og svarte at jeg er glad i mor og barn-motiv og at jeg syntes det var et søtt motiv. Så smilte han, og da skjønte jeg at det var ikke så farlig. Han fortalte at han studerte engelsk og spurte om han kunne få guide meg den dagen. Første tenkte jeg, er dette farlig, men etter nærmere ettertanke, her er det jo tusenvis av folk. Gutten var en ung kineser som gikk på universitet og studerte engelsk. Det var sånn de trenet. Men de gikk bare når de så det var enslige kvinner, så det var min inngangsport. Jeg reiser en del alene og da får man helt andre muligheter enn når du reiser med et selskap. Jeg dro til Thailand alene også, legger hun til, vi har ikke tid til å snakke om det også, men det var en veldig fin tur. Da studenten spurte hva jeg ville se, svarte jeg keiserpalasset, og da tenkte jeg at jeg kunne teste han. Han var guide, og veldig høflig. 

Han sa det er dyrt for turister å kjøpe inngangsbillett, så han skulle kjøpe dem for oss for da blir det litt billigere. Han fikk penger av meg og så kjøpte han billetter til oss to på en gang. Etter at vi hadde sett keiserpalasset fant vi en restaurant og der kjøpte jeg mat til oss begge. Det verste var da at han spiste på kinesisk vis, og vi hadde felles tallerken. Jeg syntes det var fælt, men nok om det. Etterpå spurte han hva mer jeg ville se. Du vet, til flere steder var det guidede turer fra hotellet, men der jeg bodde var det jo ikke noe sånt. Hotellet lå ca 20 minutter med taxi fra byen. Det var ganske billig den gangen, men nå har alt forandret seg der også. Den gangen var det ti millioner syklister, i dag er det ti millioner bilister, så det er ikke gøy i Beijing lenger, sier Anne-Lise. Jeg drikker kaffe og lytter, hun fortsetter historien. Jo, tilbake til gutten. Hvordan skulle en komme seg til Den kinesiske mur? Et 6352 km langt forsvarsverk bygget av jord og sten. Muren strekker seg over 6 000 kilometer vestover fra Det gule hav gjennom fem provinser til Gobiørkenen, over fjelltopper og sletter, langs mektige floder og gjennom enorme ørkenområder! 

Jo, man kunne ta tog. Men da skjønte han at det ville bli vanskelig for meg å klare å finne den jernbanestasjonen, for folk skjønte jo ikke engelsk. Det var ikke i sentrum, det var langt utenfor. Jeg skal ta fri fra studiene i morgen, så skal jeg bli med deg som guide, sa han. Jeg var heldig. Jeg følte inni meg at han var en ordentlig gutt, og jeg tester jo ut på min måte når jeg reiser alene. Jeg reiser  mye alene og jeg er veldig forsiktig. Man får blant annet en trygghet i å se at de er edru. Og så lang tid det tok, du kan bare tenke deg den togturen som kostet 4 kroner, det var et tog som ikke var sant, og vi brukte ganske lang tid for å komme dit. Studenten oppførte seg som om jeg var en dronning. Jeg hadde det så fint! Og etter det klarte meg selv, for da måtte han studere. Da brukte jeg boken jeg hadde. Etter at jeg kom hjem skrev jeg et brev til ekteparet og takket for den fine boken. Denne handlingen resulterte i at Anne-Lise mottok en present av ekteparet!

Da jeg kom hjem spurte reisebyrået jeg har brukt til USA-turene mine om ikke jeg kunne være reiseleder til Kina. Jeg har jo alltid klart meg alene alle de årene, tenkte jeg, så da skal jeg klare det også, så sånn ble det Kina. Det var på et tidlig tidspunkt. Og så, da vi hadde hatt to turer til Beijing, fikk jeg lyst til å se mer. Da reisebyråene begynte med turer til Sjanghai, tok vi nattoget på gruppeturen min, fra Beijing til Shanghai. Og Hangzhou og Tong Li. Tong Li er min favorittby i Kina for det er en sånn skikkelig gammel kinesisk by, sier Anne-Lise. Nå går mange reiser dit, men det gjorde det ikke den gangen. Det ble to av de turene. Det kan godt hende det kan bli en til i fremtiden, men ikke akkurat nu, sier hun bestemt. På mitt spørsmål om hvordan det går til med turene svarer hun at hun avgjør selv om hun vil ha en tur, og når. Reisebyrået har lagt opp til samarbeid med privatpersoner, konstaterer hun, vi skaffer folkene og de skaffer turene, og legger alt til rette. Men det er få enslige som meg, sier hun, det er mest organisasjoner, folkehøyskoler osv, som arrangerer turer. 

Og i Israel har jeg vært reiseleder, sier hun.

 I Israel har jeg vært syv ganger, men som reiseleder bare en gang. 

Jeg har hatt gruppe med meg en gang. Det var i forfjor, forteller hun. 

Vi snakker om de forskjellige turene hennes. Til USA er det jo Amish og patchworkinteressen, men Kina, det er kultur, historie, kinesisk historie - og fabrikker og håndverksting. Vi var på silkefabrikk med hele gruppen. Folk kjøpte silkedyner der. Kan kundene dine kan være hvem som helst, undrer jeg. Ja, ja, sier Anne-Lise. På amishturene er det mest quiltere, men der har jeg også hatt med folk som ikke quilter, som f eks nå i april. Da var det menn med, forteller hun. Man ser jo så mye, og det er kultur der også. Jeg er guide selv både i Pennsylvania og Washington. Vi avslutter USA-turene våre i Washington. 

Vi ser på bildene på veggene rundt oss. Den er fra Thailand, sier Anne-Lise, og peker på et av dem. Jeg har vært i Sør-Afrika også, og der var det masse flotte bomullsstoffer, sier hun. Stoff er ikke utgangspunktet for alle turene hennes, men hun leter alltid etter det, sier hun. Jeg var i Kenya sist sommer. Der fant jeg ikke noe, men det kommer jo an på hvor du er. Vi skulle se på et prosjekt med døve barn. 

Men, så har jeg vært reiseleder i høst - i New Orleans, Nashville og Memphis, fortsetter hun smilende. 

Musikktur! Jazz, blues og country-tur! 

Jeg skjønner at hun har blitt rutinert og fått erfaring med årene, og det er det som er viktig. Anne-Lise er flink med mennesker. Hun har oversikten, er samlende, og har en stemme som bærer. Hun begynte i det små, og dette er Anne-Lises sten-på-sten-arbeid. Hun drev butikken sin på Tolvsrød utenfor Tønsberg og holdt på med lappesømmen i årevis. Det var for mange år siden at hun meldte seg på Norsk Quilteforbunds tur til New York, og da tok de en dagstur til Pennsylvania, til Lancaster, forteller hun. Da jeg så Amish der mistet jeg hjertet mitt, sier Anne-Lise. Da jeg kom hjem var det noen som spurte, det vil si Molde quiltelag, om jeg kunne være reiseleder. Så sånn begynte det.

Det er noe med å finne et land, lære det å kjenne og bli glad i det. Anne-Lise har vært i landene sine og tråkket opp en løype. I Israel var hun som sagt seks ganger før hun hadde en gruppe med seg. Og i Nashville og Memphis var hun også over før hun hadde gruppe med. Det var musikk, men når det gjaldt Israel var det verken med utgangspunkt i musikk, quilting og tekstil. Mitt favorittsted er Tiberias, sier hun plutselig. Og Genezaretsjøen, legger hun til. Denne beretningen er interessant nok den også, men her må vi prioritere. Plutselig setter en diger veggklokke i å spille en sang. Vi ler fordi den overdøver alt vi sier. En skikkelig amerikansk klokke som spiller en kjent melodi. Vi lar den spille melodien ut.

Det som slår meg er at uansett turer, så averterer hun aldri. Det er nesten utrolig at hun jeg besøker har hatt 15 år med turer til Pennsylvania uten å reklamere. Det er det samme når det gjelder Kina. Når en tur er planlagt og i gang, kommer telefonene av seg selv, forteller hun. Redaktøren lurer på om prisen er brukbar og får til svar at det ikke er dyrt. Vel, interesserte får sammenligne priser selv. Når det blir neste gang vet hun ikke, men det blir kanskje ikke Beijing neste gang, forklarer Anne-Lise. Sist gang jeg var i Beijing og hadde den kombituren synes jeg vi brukte altfor lang tid i bilkø, sier hun, så neste tur jeg planlegger, som kommer i fremtiden, blir det antagelig Sjanghai, som er veldig spennende, og Hong Sho og Tong Li - og en kinesisk badeby....

Undertegnede vil inn på silkestoff og spør Anne-Lise litt om det. Jeg kjøpte en silkedrakt sist gang jeg var der, sier hun. Skal jeg ta bilde av deg i den, spør jeg i det jeg drar opp mitt nye Canon fotoapparat som jeg viser henne. Vi har like fotoapparater, bare Anne-Lise har tre objektiver og en ekstra blits til sitt. Så får jeg en liten innføring av henne i dette kameraet og plutselig får vi begge lyst til å gå på kurs og lære mer. Kom skal du se noen bilder her, sier hun, og vi går bortover i entreen. Bildene på veggen der er virkelig flotte. Hun har et øye for bilder! Vi setter oss og drikker mere kaffe. Sist gang jeg lagde reportasje hos henne var det et amishkostyme hun stilte i, nå er det den fine røde silkedrakten fra Kina. Men du syr ikke så mye sånt lenger, sier jeg, og peker på den flotte amishquilten på veggen. 

Nei, ikke nå lenger, svarer hun. Men det er ikke skrinlagt, jeg skal ta det opp igjen, og da skal jeg kurse, holder hun fast. Men jeg tilbyr Amish foredrag, sier hun som er så positiv og strålende i den røde silkedrakten. Ja vel, svarer jeg, og kommer på at jeg så en annonse i TB for en tid tilbake om et foredrag i Tønsberg der jeg dessverre ikke hadde anledning til å komme, og spør om det. Det var i Katolsk forum, i den katolske kirken, forklarer Anne-Lise. Hun har holdt foredrag i Tønsberg KrF, og i Tromsø museum, og i Oseberglosjen holdt hun et foredrag nå i høst for Sons of Norway på Nøtterøy. Hun har også en folkehøyskole i Oslo hvor hun har gjort noe i 15 år, for de har nye kull hvert år. Anne-Lise holder fortsatt en fire, fem foredragom Amish og lappesøm  i året. Da hun var i Katolsk forum vinklet hun det på den siden, er det quiltelag er hovedfokuset på quilt og stoff. Det kommer stadig tilbud på sømkurs, nå senest utenfor Oslo et sted, om hun kunne ha et weekendkurs, men det kan hun ikke. Anne-Lise har jobben og politikken. Jeg er leder for et parti i byen, forteller hun, og sitter i fylkesstyret, og i et utvalg for kultur- og frivillighet, jeg er med i det styret som blant annet bestemte at din mann skulle få kulturprisen. Jeg visste forresten ikke at det var din mann, ler hun, og legger til at hun var med på å bestemme det. Undertegnede skyter inn en bisetning og forteller at det kom overraskende på han. Ja, så jeg har ikke tid nå, sier hun, for jobben jeg har som daglig leder krever ganske mye, så jeg har ikke anledning. Men du vet det er en tid for alt, sier hun fornuftig. Jeg er enig. Det er en tid for alt.

Om fem år blir jeg pensjonist, da er jeg 67, sier Anne-Lise, og da skal jeg begynne påan igjen. Akkurat i det hun sa det kom jeg til å tenke på at vi begge opptrådte i samme bunadsparade en gang, at det er mange år siden. Da skal jeg holde kurs i lappesøm, sier hun begeistret. Nå får du "hvile noen år", sier jeg, og nevner min egen sømproduksjon som avtar. Ja, de fleste som du som nisyr sånne store prosjekter blir skadet i rygg og armer, sier hun, men jeg gjorde aldri så mye, jeg drev mer med undervisning, og satt mer med maskin og mindre ting. Ja, det går an å la ting hvile noen år, og så ta det opp i pensjonisttiden. Jeg fikk forresten jobb i USA, av Pfaff, kom hun på å si, men det passet ikke av flere grunner. Jeg synes uansett at det er mye hun har på programmet i dag. Det blir en livsstil, forklarer hun meg. Og så har hun tre barn og seks barnebarna også. Jeg liker å være aktiv, sier hun, det er sundt, og du utvikler deg hele tiden. Jeg skal til USA nå i april, først skal jeg til Jordan, så USA i april. Og så USA igjen i september, da på en gospeltur, forteller hun entusiastisk. Anne-Lise er dyktig og inderlig. Det er moro å høre henne fortelle. Livet har så mange aldre. Jeg tenker på kjærligheten, lykken og gleden i livet, at det må komme fra en selv. Anne-Lise er enig og understreker at ingen kan leve livet ditt, det må du leve selv. Og du får ingen ting i en lukket hånd, legger hun til. Det er sant. Det er enkle og sanne livsprinsipper. Vi blir litt alvorlige og senker stemmeleiet. Vi er borte fra hovedtemaet et øyeblikk. Ja, hvorfor er jeg her, hva er det med Anne-Lise? Jo, det er fordi hun er en sterk og positiv person som jeg er glad i, og fordi hun har holdt på så lenge i dette faget og har mye kunnskap og erfaring. Det er hele tiden noe å lære! 

Undertegnede ønsker å fortelle nye quiltere hvor stor og fantastisk quiltearenaen er, hva interessen kan føre til, og hvor. Jeg vil blant annet fortelle om vår kunstarts opprinnelse der Anne-Lise har en forbindelse i dag. Les gjerne Quiltepostens artikler Alltid Amish og Pennsylvania. Amishkulturen og deres kunst er en ting, en annen er vår felles fascinasjon og interesse for tekstiler - for sengetepper og veggdekorasjoner. Hva forteller et gammelt teppe? Hva er det med de gamle amishquiltene? Hva er det med de antikke arbeidene som er bevart i store gallerier verden over? Det er fargene og formenes magi, det er hele den tekstile tanken. Det er den spennende historien, kvinnehistorien eller quiltekvinnehistorien. Det er kunnskapen du tilegner deg ved å grave litt i fortiden, og det du med en viss kreativitet kan utferdige med dagens dataprogrammer, tekstile materialer og alt tilgjengelig utstyr. Det er det nye og det gamle vi snakker om, om ulike tilnærmingsmåter til faget, og alle menneskene en lærer å kjenne. Vi går inn på Anne-Lises arbeidsrom. 

Jeg peker på en berninamaskin og da forteller hun at hun var sømkonsulent i noen år. Det husker jeg. Dette rommet er fint innredet med PC til høyre og sømavdeling til venstre. I hyllene står ringpermene i sirlig orden. Denne damen er nøye og systematisk. Her er dokumentasjon mange år tilbake i tid. Men jeg heller til Pfaff, jeg, hører jeg henne si. Hvorfor, vil jeg vite. Du vet at når du er på kurs er det noe en ikke skal diskutere, det er politikk, religion og maskinmerket folk har, sier hun. Det har jeg alltid holdt meg til, men når folk har spurt meg har jeg jo svart. Ja, Bernina er kjempefin, og den har noen ting som Pfaff ikke har, men Pfaff har den innebygde overtransportøren som er fin når vi tenker lappesøm. Jeg får se bilder på Anne-Lises to PC-skjermer. To skjermer er kjekt ved fotoredigering, sier hun. Jeg får se massevis av bilder tatt med canonapparatet på turene hennes og de er virkelig imponerende mange av dem. Anne-Lise har skiftet til sin fine, røde silkedrakt. Vi ser på fotoapparatene og objektivene hennes. Hun setter sin blits på mitt kamera og jeg plasserer henne foran en lys bakgrunn. Jeg fotograferer og er sikker på at jeg får noen gode bilder med mitt nye kamera. Alle går i sort nå, og grått, sier hun, så jeg skiller meg ut. Jeg svarer at det er flott at noen gjør det, og mener det. Vi snakker om Amish og deres klesdrakter. De bruker samme snitt alle sammen, sier Anne-Lise, ingen kan ha egne snitt eller farger. Jeg tenker på at jeg egentlig ikke liker uniformering, men men.

Ja, blant Amishene er det som kjent samme snitt, det gjelder brudekjolen også. Den var ikke hvit, men som en vanlig kjole. Forkledet var hvitt, forteller Anne-Lise, og så hadde bruden den hvite kysen, sier hun. De hadde ingen blomsterbukett, og ikke gifteringer. Dette er 100% silke, sier hun og mener drakten sin, men det er ikke alltid man får selv om man betaler for det. Det er jo ikke så lett å brenne litt av plagget for å kjenne på asken etterpå. Er man i tvil, går det an å kjøpe en stoffbit og teste om stoffet er ekte eller syntetisk. Man brenner en liten bit i en glasskål. Blir asken som et fint pudder uten noen som helst klumper, er det ekte ull, bomull, silke. Etterpå tar Anne-Lise frem en vakker kinesisk bluse som hun viser meg. Jeg vet misunnelse er en dårlig egenskap, men dette er misunnelsesverdig, som den ekstra skjermen. Blusene kommer ut en etter en, den ene vakrere enn den andre. Jeg ville hatt dem alle sammen. Jeg glemmer å fotografere, og skjønner det med rayon kontra silke, at det er vanskelig å gjøre noe med det når plaggene er så lekre som disse. Jeg kan jo sy, tenker jeg et øyeblikk og ser for meg Bernina Aurora med ledningen i kontakten. Det er en ting en skal være klar over, sier Anne-Lise, silke skal ikke henge ute i solen for da revnes det opp. Hvorfor det, spør jeg. Jo, fordi silken er ikke sterk, sier hun. Den skal ikke være i sol, og den er ikke slitesterk. Silketrådene er så små, det er ørsmå larver. Vi var på fabrikk og så helt fra larven, spinningen og hele greia, sier hun. Det lyder spennende, og jeg tror jeg vil med til Kina neste gang anledningen byr seg.

Vi snakker om alt en god stund, spesielt om lappetidens første dager. Det var jo den fine tiden, sier Anne-Lise, den gangen vi fikk skjæreutstyr. Jeg må si meg enig. Jeg hadde butikken og 52 på kurs, sier hun. Jeg gikk på kurs hos Grete Gulliksen Moe. Knappehuset hadde kurs for oss som hadde butikk, da lærte jeg det av henne og så kurset jeg videre. Grete var tidlig ute, den første norske lappeboken var med henne. Det var den beste boken, sier Anne-Lise, bok nr 1 og bok nr 2. Da fikk du den teknikken du virkelig trenger, forklarer hun. Grete var den som startet det hele i Norge, eller rettere sagt lagde revolusjon i det. Det var teknikken, og bruken av skjæreutstyret. Jeg vil nok si at det vare Grete som gjorde det tilgjengelig for hvermann, og folk som ikke kunne engelsk.  Jeg må si meg enig med Anne-Lise i det også. Hun er en mester i å fortelle, men her må vi sette strek. 

Jeg takker for at jeg fikk komme og se og høre litt om Amish- og Kina-turene, og for å kunne innlemme hun grunnla Tønsberg quiltelag i Quiltepostens portrettserie.

Xie-xie, Anne-Lise!

Er du interessert, ta en kikk på Anne-Lises Opplevelser.net og les Ella Lunds reisebrev fra Kina.

© Quilteposten 2009